Jeg rakk ikke opp til Plassen til Tassen før jobb i dag.
Vi har ikke vært der oppe hele uka, så sånt sett ble det en grei avslutning på denne rare uka! Det var +3,5 og yr da vi gikk ut ved 23-tida. Snøen var råtten, og det var vondt å gå på den fine stien min. Ett begredelig vintervær, og det ser ikke ut til at det skal snu med det første.
Tenk at vi fikk enda en fin dag, før mildværet kom.
Torsdag var den siste fridagen, og jammen skinte sola da også
Da nytter det ikke å sitte inne!
Heime var det småkaldt, en 14-15 -, men oppe ved Dypilen viste gradestokken -6.
Det var en liten trekk i lufta, men vi behøvde jo ikke å gå oppå fjellet .
Ved Sandfet var det like idyllisk som vanlig
Skiløypa gikk opp og ned og var såpass hard, at vi tok av skia i de bratteste kneikene.
Tok ingen sjanse på beinbrudd og det som verre var 😎
Ved Oksevatn er det åpent og fint, og vi kunne se oss ut en perfekt sitteplass på lang avstand
Ingen av oss orka niste, men det smakte som alltid med en kopp kakao
Vi såg snurten av noen andre skiløpere, og vi møtte en svensk lapphund denne dagen,
men vi hadde ingenting å klage over, egentlig!
Midt på Oksevatn tok vi av fra Eventyrløypa.
Kanskje det hadde vært moro å prøve å gå hele Eventyrløypa gjennom Hallingdal en gang, etappevis og delt? Den er 115 km lang og går fra Hemsedal sentrum til Solheimsetran i Gulsvik,
men vi nøyde oss altså med en liten stump igjen...
Det er fint å gå runden om Øyvassfjellet også
Det er lange nedoverbakker gjennom skogen, og det kan jo være er ganske morsomt!
...men nå var det kanskje litt vel spennende 😅
Da vi kom fram nede på Krøren, var turen så og si gjort. Det blei en liten runde på omlag 8 km,
langt nok før langrenns-formen inne og skiføret er på topp 😅
Jeg parkerte bilen så og si i skiløypa...det var tross alt søndag 😉
Det var 10 graders temperaturforskjell fra Flå og opp til parkeringsplassen ved Øyvatn, men jeg lot Småtassene beholde genserene på selv om det bare var 5-6 kuldegrader. Det trakk litt surt i åpent terreng, men ganske snart vendte skiløypa ned i skogen
Jeg var nysgjerrig på ei liten rundløype, og bestemte meg for å finne ut av den.
Etter omtrent 3 km nedoverbakke etterfulgt av en stubb oppoverbakke, fikk vi se gapahuken
Det var koselig å sette seg ned litt, sjøl om vi ikke hadde gått langt. Vi har det ikke travelt på tur!
Her hadde det vært liv og røre, men nå var det ikke engang ett vindpust å høre.
En stor reinflokk hadde vært på farten, og selvfølgelig velger de enkleste vei når de har mulighet til det. Det hadde vært litt av ett syn,
De hadde stupt seg fram gjennom den bratte fjellskogen, og vært innom løypa her og der,
Hele flokken hadde hatt tilhold på Raufjellvatnet, men nå hadde nok gjeterne styrt dem på beite inne i Sørbølfjellet ett sted.
Vi satte kursen mot Øyvatn igjen.
Jeg hadde vært frista til å fortsette på eventyrløypa, men det var allerede langt på dag og de lange, slake nedoverbakkene mot Øyvatn var veldig behagelige
Småtassene holdt farten oppe hele veien
- og der, i enden av skiløypa, sto fremdeles den gamle caddyen og venta 😍
Sola skinte fremdeles, og jeg kjente ett blaff av lengsel etter sommer...
Hvordan var det mulig? Etter en så fin skitur?😅
Vi kjørte ned til Flå igjen, og gikk rett inn til mamma. Der inne var det varmt og godt, og småtassene tok seg en blund.
Etter en kaffekopp var det på tide å komme seg heim. Mamma takka for besøket, og fant plassen sin inne på felles-stua igjen.
Jeg hadde vært dum nok til å ta på meg ei ekstravakt på mandag 😅
Kvelden derimot, den var fin. Vi hadde leid ridehallen i Rukkedalen igjen, så hundene fikk trent litt sammen med andre, og satt selvsikkerheten på prøve.
På tirsdag dro vi til fjells igjen , og parkerte på akkurat samme sted som på søndag.
Nå fulgte vi Eventyrløypa i motsatt retning, forbi Raufjellsetra og mot Likkistefjell.
Løypa var spennende, den - men da vi nærma oss fjellet, greide jeg å lure med meg gubben ut på eventyr…
Småtassene og jeg nådde toppen først !
Dette var virkelig eventyrlig!
Vi slo oss ned på en benk og fikk i oss en kopp varm kakao.
Etterpå kunne utsikten nytes ned i så og si hele Vassfaret igjen
Det var utrolig fint å være her på vinterstid for første gang
På tilbaketuren fikk Småtassene springe omkring som de ville
For en dag ☀️
Det var veldig lite snø på toppene, og steiner og kvist stakk opp gjennom snøen, men gikk helt greit så lenge vi tok det med ro og så oss godt for.
Da vi nærma oss løypa igjen, fikk vi jammen se folk, og dermed var løshund-livet over for denne gang
Egentlig burde jeg vel tatt dem med til ett sted det kryr av folk, men…
Jeg får heller leve med at de oppfører seg som noen villstyringer når vi en sjelden gang treffer på noen 😅
Vi såg egentlig ikke så mye til Bjørn heller!
Han tok av seg skia i oppoverbakker og i nedoverbakker, men vi gikk sammen noen ganger .
Raufjellsetra ser ut som en kongsgård tatt rett ut fra eventyret.
Det var ingen å se på Raufjellvatnet - tverken troll, isfiskere eller reinsdyr.
Vi tok av fra eventyrløypa og valgte strakeste veg heimover igjen.
Sola hadde forlatt oss innen vi kom tilbake til Øyvatn,
men bilen sto heldigvis på plassen sin.
Dagen etter var været like fint, og det ble ny skitur ett annet sted.
