Den samma gamle tralten

Det var forrige torsdag at jeg gjorde alvor av å ta meg en skitur, det hadde nesten gått i glemmeboken allerede. Det er helt utrolig hvor tafatt jeg har vært i det siste.

Bjørn har ikke vært stort bedre, og han ombestemte seg og snudde allerede  i første løypekryss.

Småtassene og jeg kunne da alltids gå Silkevassrunden aleine, for vi MÅTTE utnytte den siste fridagen.

Løypa var kjørt opp med scooter samme dagen, tror jeg. Den var helt ok.

Det var sol og fint vær, men det føyka endel og vinden var iskald 

Men vi gikk runden bakvendt som vanlig, og dermed unngikk vi motvinden på de mest værharde stedene

Ikke en levende sjel å se. 

Det hadde heldigvis gått en hund før oss, så Småtassene syns det var spennende å dra på gamla.

Jeg rigga meg til etter beste evne i le av ett tre, og koste meg med en kopp varm kakao mens jeg beundra utsikten mot Høgdefjell. Jeg hadde blitt enig med meg sjøl, om at vi ikke behøvde å gå opp der denne gangen. 

Det skulle vise seg å bli utfordring stor nok - den vesle kneika ned mot Bergevatna 😅

Det ble noen merkelige spor etter oss i bakken, og jeg fikk blåmerker på de forunderligste steder.

 

Bjørn hadde sagt vi kunne ringe, så ville han komme og hente oss, men vi hadde ikke avtalt tid og sted. Og siden jeg syns turen hadde gått forholdsvis fort, begynte vi å gå runden en gang til.

Da vi kom til løypekrysset som tar av mot Endresetra, begynte Småtassene å dabbe litt, og jeg kom til å huske hvor bratt og kronglete det var på slutten av denne løypa…så vi snudde og tok løypa mot Åslisetra i stedet.

Dermed endte vi opp på den artige skogsløypa som Tove og jeg gikk i fjor.

Vi fulgte skiløypa til Endreseterlia, og derfra gikk vi vegen tilbake til Orrebu.

Det vart en skikkelig fin tur.

Jeg betalte mitt løypebidrag med glede. Det «forplikter» til flere skiturer i løpet av vinteren. Det var egentlig skremmende lite snø i fjellet, men jeg satser på at det kommer mye mer de to neste månedene.

Etter ei uke med fri, fulgte fire arbeidsdager på rappen. Det var nydelig vær hele helga, og på mandag rakk vi å gå en god runde oppover bakken før jeg skulle på jobb.

Den dagen, mandag den 10.2, strauk sola såvidt over Ryfjell og skinte på Olabu «hele» dagen. 

En merkedag!

Jeg  koste meg med kaffekoppen, helt til jeg måtte reise på jobb.

Det har vært flere slike fine dager med påskestemning.

Jeg hadde fri på Tirsdag, men hadde ikke ork til så mye anna enn å traske oppover bakkan, da også. Og jeg hadde ikke gått langt før jeg tok den første pausa 😅

Hundene får springe lause nå om dagen, og de storkoser seg uansett hvor vi er.

Vi fortsatte opp til utsikten. Skal lure på når den vesle furua blir like stor som den gamle? Om den får vokse opp, da. 

Mens jeg satt der i egne tanker, satte hundene i med ett voldsomt spetakkel .

Det var noen som kom nedi vegen.

Så var det bare Bjørn 😅

Han hadde gått hardt oppover!

Så jobba jeg ett par dager igjen, men på fredag rusla vi sammen oppover.

 Da hadde vi med oss både niste og varm drikke ☺️

 

Og i går, da fikk jeg lurt med meg gubben opp «snarvegen min»

Jeg kommer vel til å gå att oppi bakkan her 😅

Sola skinner idag også, men det er ganske kaldt før sola har fått skikkelig tak.

Vi må finne på noe anna idag…

God søndag!