Aversjonsdressur!

 

Idag har vi gjort noe jeg både grua og gleda meg til.

Kango var gjennom dette ifjor. Han takla det veldig bra, han fikk seg en (eller tre ;) lærepenge, og han har tydeligvis lært…

zZz  zZz STRØ-M-HALSBÅ ND zZz  zZz

Nes JFF arrangerer “kurs” hvert år, og Tuuli og Nalle ble meldt på i siste liten. Dette er veldig ettertrakta, jakthunder MÅ gjennomføre slik dressur annenhvert år, og det er ikke så mange autoriserte instuktører på dette feltet. Vi var altså heldige som fikk plass, spesielt siden jeg visste at det var verdens snilleste mann som skulle gjøre det…

“Aversjonsdressuren er ett tilbud om hjelp til å gjøre hundene fri for interesse i å jage husdyr (sau). En forutsetning for optimalt resultat av aversjonsdressuren er at hunden ikke har fått anledning til å skaffe seg egen erfaring med sau før den testes. Hunder som har jaga før dressuren, vil ha økt risiko for tilbakefall. Slike minner slettes ikke gjennom aversjonsdressur.”

Heldigvis har ikke Nalle jaga sau. Han reagerer veldig forskjellig fra gang til gang når vi møter sau på fjellet eller i skogen, men han hisser seg som regel opp og vil jage dem vekk. Hva som kunne skje om f.eks båndet røyk, det har uroa meg. Jeg er stygt redd han ville jage og sprenge de stakkars sauene. DA ville jeg angre på at jeg ikke hadde gjort det jeg kunne for å unngå katastrofen! Nalle er jo en tøffing, må vite…

Før denne dagen, skulle hunden bli vane med å ha noe tyngde i halsbåndet, f.eks tape fast ett par batterier. Dette fordi de ikke skulle assossiere halsbåndet med evt. strømstøt. Vi skal bruke det de neste ukene også, og avslutte bruken gradvis.

Mona og Tuuli kom rett fra Oslo, og hoppa først uti det…  Lappisene måtte vætes rundt halsen, før de fikk på seg strømhalsbåndet. Det ble gjort for å sikre at de ville merke støt (det var ikke bare lett på disse to som ikke liker vann – og attpåtil har ei såpass tjukk manke!) Her går de… Tuuli har på seg sele og langline, og blir ført av en ukjent mann. Per har fjernkontrollen. Mona følger med, litt skjelven, antar jeg… Alt gikk som det skulle. Tuuli måtte få tre karameller først, men da såg ho ikke på sauene de passerte på vegen tilbake :o)

Så var det vår tur. Karene gikk inn i saueinnhegningen med Nalle, mens jeg venta ved gjerdet.  Uff.  Jeg hørte sauebjeller og jeg hørte Nalle skreik. Så vinka Per på meg, og jeg  jogga mot dem. Nalle var så glad for å se meg! Vi sto der og prata litt, før Per lokka sauene mot oss igjen. Akkurat i det Nalle skal til å angripe søyene, får han ett støt. Pefekt timing!Da stikker Nallemann vekk fra hele greia, han har fått nok, dette er ikke moro mer! Vi går ut igjen alle sammen. De forteller at dette var helt etter læreboka. Det var ett uredd lam som kom mot ham første gang, og Nalle trudde selvfølgelig det var ett lett bytte.. Men dengang, ei! 

Han lærte leksa si på to støt. Berit måtte forevige stunden etterpå. Vi var så glad det var over (det ser dere vel ;)  Tuuli hadde løpetid, men likevel hoppa Nalle frivillig inn i bilen – han ville ikke være her lengre.

Vi dro opp til Trytetjern for å avreagere og gå en tur. Lappisene var seg selv fra første stund, helt uberørte, selv om det smalt i ett sett fra skytebanen like ved… Vi gikk rundt tjernet, Nalle siklende og pesende bak Tuuli - med bare en tanke i hodet, som vanlig.

Om to uker skal vi ha en liten test igjen. Det er vanlig prosedyre. “For at hunden skal få utstedt ett bevis på bestått aversjonstest, må den under retest ikke vise noen positiv interesse for testdyrene.”

Jeg angrer ikke!

Dette var slettes ikke stygt på noen måte, og tenk på alt stress og ubehag vi forhåpentligvis slipper neste gang vi møter på de stakkars sauene..

Ettersøksekvipasjene…

Her i Todalen, her bur elgen…

Her blir de fôra nesten året rundt. Det er i ett forsøk på å holde dyra unna selve Hallingdal’n med alle sine farer; rv7 og Bergensbanen – elgens store fiender… Hit dro vi på torsdagsformiddag for å finne ferske elgspor.. Tussi var veldig interessert! Gutta Boys fant da en elg tilslutt…men litt for seint… Vi slo oss ned ved ett tjern, spiste nista og drakk kaffen vår, og var enige om at det var en fin tur uansett :o) Til kvelds skulle Nalle, Tussi og jeg bli med Monica og Wilma på ku-leiting. Vi var litt slitne alle sammen etter en lang dag, så det ble til en kosetur med molte og blåbærspising – for to og firbeinte…

Hverdagen innhenta oss igjen, Tussi måtte leveres til onkel Svein, og jeg måtte på jobb ett par dager.  Akkurat da jeg hadde stengt butikken på lørdagseftan, ringer Berit og spør om jeg er klar - Sporprøve blir på Dokka søndag kl. 16!

Vi gikk en liten kveldstur på Bergheim… Vi hadde jo bare såvidt trent ferskspor. Jeg hadde ett lite håp om at det ville pirre Nalle såpass, at han fikk lyst til å spore - bare han fikk ferten av elg eller hjort. Det kan jeg vel ikke si vi fikk oppleve denne kvelden…

Søndagen kom. Vi fikk plass til begge bura i bilen til Berit, og avgårde til Valdres bar det, en ca to-timers kjøretur. Det var overskya på formiddagen, vi hadde utrolig flaks med været! Vi kom fram som beregna i god tid, for bikkjene trengte litt tid på seg for å bli kjent med Valdres-dufter og ett litt annerledes terreng.. Men jammen fant vi en Joker-butikk her ute i “ødemarka”, gitt  ;o)

Så møtte vi dommer’n!

Det var en trivelig fyr, og all nervøsitet forsvant. Tilfeldighetene gjorde at Nalle og jeg gikk blodspor først.  Jeg måtte bare stole på Nalle, og jeg visste at vi kunne bruke god tid om nødvendig. Dommer’n gikk bak oss og prata om litt forskjellig, uten at det forstyrra Nallusen… Jeg merka at han snuste ekstra ved sårleie, men jeg merka ikke sporoppholda, alt gikk igrunn veldig greit. Og belønningen var helt topp!! En rådyrklauve sto fint plassert inntil en buskelegg :o)

  Mens Nalle låg og koste seg med klauven, gikk Kango og Berit. Først da skjønte jeg at jeg hadde vært litt i ubalanse før vi gikk spor..  Jeg måtte endevende både ryggsekk og bil for å finne igjen kamera og mobil – og kunne ikke med min beste vilje huske hvor jeg hadde lagt det. Men da ekvipasjen kom ut av skogen, hadde jeg heldigvis kamera klart!

Så var det over på ferskspor. Vi gikk i følge alle sammen, med Kango først. Skogbunnen her var skikkelig gjennomtråkka av elg, det var lett å se. Kango fulgte ett spor oppover, med oss andre på slep. Det gikk ikke så veldig lenge, før dommer’n sa at han hadde sett nok, Kango kunne sakene sine.

Da vendte de to nesa nedover, og det var Nalles tur til å overbevise dommer’n. Men Nalle ble veldig usikker da Kango gikk ned mot bilen…til rådyrklauvene… Han vimsa rastløs omkring, det ble varmere og varmere, og jeg var i ferd med å gi opp for Nalle begynte å bli lei. Jeg prøvde å gå bortover i stedet for å fortsette oppover, i håp om å finne godlukt, og med ett var Nalle på sporet! Han gikk sikkert og fint, i ett passelig tempo, og til slutt ble dommeren overbevist :o)

Jeg aner ikke hvor lenge vi gikk, men godkjennelsen føltes velfortjent. Det var skikkelig stas å få det svart på kvitt! Her ligger det to riktig slitne og lykkelige gutter.. Som vi lo og mora på hjemturen, Berit og jeg! Det føltes som en ubeskrivelig vellykka dag fra ende til annen :o))))

 YES - VI KLARTE DET ! ! !

Nå er alle papir utfylt og enda litt til er betalt, det gjenstår bare å sende det inn til NKK. Om ei uke eller to, får vi de riktige godkjennelsespapirene OG ettersøksvestene… Hvem hadde trudd dette i vår? Inte jäg, inte ;o)