Noen ganger er’e all right

men ikke alltid.

Slik som nå, så sitter jeg her med en litt vemodig følelse. Jeg dro ifra Strøen så fort jeg kunne idag, fordi det krydde av folk. Det ene fantefølget etter det andre, tok seg pauser nede ved dammen. Joda, jeg forsto dem på en måte, det er jo så idyllisk der – men hvorfor i all verden må folk skrike og skråle slik??

Tassen hadde antagelig spist for mye sauemøkk dagen før. Flere ganger i løpet av natta, blei jeg vekket av at han satt og gråt og ville ut.

Det var så vakkert og stille, at jeg måte hente kamera. Klokka var ca 5, og det lå an til å bli en fin dag!

Vi sov noen timer til, før vi gjorde alvor av å stå opp. Og det var da den første gjengen kom. Deretter gikk det slag i slag i slag. Jeg hadde ikke lyst til å snakke med noen, så jeg bestemte meg for å dra ett annet sted.

Det sto ingen bil ved stien til Fønhuskoia, dermed kunne vi rusle nedom der – der hvor vi hadde det så fredfullt og fint i vinter. Men, mens jeg sto der, hørte jeg det kom ett følge gjennom skogen. Ja, så tok vi beina fatt igjen, og fortsatte videre. Det blei en liten rundtur for å komme tilbake til bilen.

Vi kjørte gjennom Hedalen, og inn i Vassfaret fra motsatt side, inn til Aurdalsfjorden. Mon tro om det var fred å få her?

Bilen blei parkert like ved Aurdalsetrene, og så la vi i veg oppover en blåmerka sti.

Jeg visste hvor den bar, og jeg burde ha tenkt meg hvor bratt det var… Men, det er ei skam å snu, og vi sleit oss oppover den stupbratte, skogkledde lia. Jeg tok ikke ett eneste bilde før vi var oppe på snaufjellet.

Blåmerkene sto tett i tett, men det var ingen tydelig sti her.

Plutselig var vi der.

På stedet der sjølvaste slagbjørnen Rugg blei skutt i 1908.

Han åt, han drap, han elska blod

men menneskes lov han ei forstod

Mikkjel Fønhus har udødeligjort historien om denne bamsen som blei jakta på i månedsvis, før en hevngjerrig og standhaftig fløværing innhenta ham til sist. Rugg blei urettvist anklaga for å ha drept en gjetergutt på Domfet i Flå.

Rugg var ikke den siste bjørnen som blei skutt i Vassfaret, men den eneste i hele Norge som har fått sitt eget minnesmerke, tror jeg? Gjennom all tid, muligens???

Det var friskt her oppe, og en fantastisk utsikt ned mot de fine Aurdalsetrene og oppover Vassfardalen.

Og tro det eller ei, men det kom en kar med ei bikkje opp stien etter oss. Vi såg ham, men vi holdt hverandre klokelig på avstand.

Det blei spennende på nedturen, med mange nye lukter! Nalle var nesten ikke til å rikke…

Han syns det var forferdelig bratt nedover også . . .

Men det gikk vesentlig raskere ned enn opp, og sannelig var det ikke ett “dyr” som holdt følge med oss i skogkanten . . .

Da jeg løfta blikket, svevde det da jaggu ei ørn over oss også!

Aldri fred å få

Vi fulgte skogsvegen i nesten to km, hver veg. Den mannen jeg så oppå fjellet, hadde kjørt opp så langt opp han kom. Han slapp unna med halve turen på den måten, så han visste hva han gjorde. Men, men – jeg er glad jeg ikke visste det før jeg var nedatt igjen.

Turen blei på omtrent 9 – 10 km, fordi vi gikk opp og ut på kanten av fjellet. Opp til minnesmerke var det ca 4 km, iallefall i følge endomondoen, og på en strekning på ca 1 km var det en stigning på nesten 400 m.

Melodden - her ett sted, fant vi en geocache.

Dette er også Vassfaret!

Skrukkefyllhaugen har gjenoppstått.

Men bamsen kommer nok aldri tilbake for å bli i Vassfaret. Til det har det blitt for mye folk. Trist, men sant.

Vi har gått en helt annen blåmerka sti, også vi!

På onsdag fant vi endelig fram til Kviturdsetra, nemlig!

Fjøsets storhetstid var ugjenkallelig forbi, men seterbua så ut til å være under restaurering! Det er utrolig hvor nyttig ett bølgeblikktak kan være.

Setra ligger høgt oppi lia og forferdelig avsides, men man kunne såvidt skimte Strøen langt der nede. Koselig å høre sauebjøller, og graset på den gamle vollen, var irrende grønt.

Dette var ett merkelig sted. Og jeg er så inderlig glad for at jeg endelig greide å finne fram hit til denne trekanten på kartet. Stien skulle liksom være 2,9 km, men jeg presterte å gå omkring i det tredobbelte. Endomondoen kan være en artig ting -  og stien er beviselig ikke like godt merka overalt!

Nå er humøret mitt mye bedre!

Jeg har dusja min slitne kropp, og skal legge meg i nyvaska sengetøy. Luksus-følelse!

Og jeg gleder meg til å komme tilbake til Strøen. . .

ps. Lyden er magisk elvesus, ei stille natt i august.

GOD HELG !

Som tenkt, så gjort.

 

TO FRIDAGER

-  hva i all verden skal man finne på da? Skulle pussa vinder, vaska hus og bil og klær. . .

Jeg pakka sekken og stappa mine kjæreste “eiendeler” inn i bilen.

En time seinere parkerte vi kjerra ved Godvatna, og la ut på tur

Strøen lå der nede og blinka…

Men det var noe som lokka oss ut på ukjent grunn idag…

Cachen på Klypa!

FTFC– first to find cache

Det var skikkelig stas – jeg fikk pins og greier! Dessuten var fjellet Klypa ett mye finere fjell enn jeg hadde trodd, turen opp hit var spennende og utsikten var flott i alle retninger.

Da vi sto der oppe og så oss omkring, tenkte jeg at det kunne bli en fin rundtur, om vi fortsatt til neste cache på Huldrenatten.

Jeg burde fulgt den blåmerka stien, men det skjønte jeg ikke før etterpå. Men til tross for noen krumspring (er det en spesiell grunn til at det heter Huldrenatten her, mon tro?) - kom vi oss omsider opp på Huldrenatten, og fant cache nr 2.

Ved Huldretjern slo Tassen seg løs!!! Hva i all verden - han som er så pysete i vann, utfordra skjebnen gang på gang. Rareste oppførsel jeg hadde sett på lenge.

Vi fant en fin sti videre, det var egentlig ett virvar av hardtråkka stier her omkring, men vi kom oss da opp på Langrabben og der lå cache nr 3 på ett litt lurt sted…

Så fulgte vi gps’n beint fram mot rundens siste cache, som lå ved Vinstrevatna.

Her var det skikkelig idyllisk!

Etter denne oppdagelsesferden, gikk vi tilbake til utgangspunktet

Har prøvd å tegne inn med rød tusj, der vi gikk. Kanskje noen andre som har lyst til å prøve en tur litt utenom det vanlige? Bilen kan jo parkeres ved Reset, så sparer man iallefall en 50-lapp i bompenger. Det blir bare 1 km (eller2) ekstra å gå. Ev. ta med seg cachen som er å finne oppå Skjenfjellet…hehe

BILTUREN FORTSATTE NED TIL STRØEN.

Da var det godt å låse seg inn i Dølahytta, og kjenne freden og roen senke seg. Koke en kaffekjele, varme seg noen pølser i panna, og tilsist legge seg mett og god, og glede seg til neste dag…

Neste dag starta akkurat som forventa

To glade hunder, blå himmel, fuglekvitter og duften av nykokt kaffe. Man kan ikke bedre ha det. Etter at frokosten var spist, ble jeg sittende å studere mauren, som strevde med å gjemme smulene. Utrolig fasinerende, når man først begynner å følge med på dem!

I dag var tanken å følge vegen ned til Trytetjernvelta, videre på stien forbi Arnebu og mot Dreparhølen, men hvis formen føltes ok, ville jeg fortsette til Olsonheimen - før vi snudde.

Dette “gamle” Vassfarkartet er gull verdt, der står det opptegna stier, som ikke er med på de nye karta. Til gjengjeld mangler det nye veger og hytter, men for min del, betyr de gamle stiene mest. I den siste tida har Turistforeningen merka opp mange stier i Vassfaret, og det er vel og bra – men jeg liker nå best å unngå å møte på andre når jeg går der i “mine egen verden”

 

Første stopp var hiet til Rugg  (…og selvfølgelig måtte vi logge cachen som var gjemt like ved)

Det er skikkelig urskog innunder Bringen. En går der på hellig grunn, og en føler seg liksom iakttatt, av en eller annen…

Her veksler det mellom mørk og hemlighetsfull skog - og lyse, åpne myrer.

Buvasselvi høres på lang avstand, og fossen er flott selv med liten vannføring!

Vi fulgte elva oppover, til det flata ut.

Der kryssa vi over, og fant ganske greit stien på andre sida -

- takket være Nalle og Tassen

Det er nok ikke så mange andre enn skogens dyr, som går akkurat her.

Da vi nærma oss Olsonheimen, forandra landskapet seg igjen. Skogbunnen var lysegrønn og mosekledd, og steinrøyser ligger der som ett evig minne over gamle hedersmenn - og hederskvinner!

Det flaksa opp ett storfugl-kull, akkurat idet vi kom fram bak stabburet på Olsonheimen.

Deretter ble det stille. Så veldig tomt og stille.

En og annen turgåer har nok overnatta på stabburet med ujevne mellomrom, men det blir mer og mer igjengrodd her inne.

Vi slo oss ned her ei lita stund, før vi fant den andre stien og begynte på tilbaketuren.

Her var det betydelig bedre sti, og det kribla i magen ved synet av Bringen

Så var vi ved Dreparhølen. “Nei takk”, sa Tassen og satte på “lundebremsen”.

Jeg var litt tvilende sjøl, men etter å ha vassa litt att og fram på de glatte steinene – sikta jeg meg inn . . . bretta opp buksebeina så godt det lot seg gjøre, slengte støvlene rundt nakken og tok Tassen på armen – og så gikk vi målbevisst over vadestedet. Vannet var ikke kaldt, og Nalle så nesten ut til å like det.

Vi logga cachen ved Dreparhølen. Der lå historien om navnet til dette stedet. Selv om historien neppe er helt korrekt, så har den overlevd på folkemunne i over hundre år.  

Turen fortsatte oppover langs vakre Suluvatn. Jeg gikk forbi ett telt der en liten familie på tre holdt til, ellers var det ingen å se denne dagen.

Heimvegen føles alltid lang oppover her, sjøl om det er mye fint å se på – og det er spor etter andre som har sliti mye mere enn meg…

Vi tar oss noen pust i bakken med jevne mellomrom, og Nalle poserer villig vekk ved Høgfossen

Så er vi oppe og framme, tilbake ved Strøen.

Vi har ikke lyst til å reise herfra.

Jeg drøyer tida. Varmer en lapskausboks. Deler litt med hundene, så eter vi alle tre, før vi legger oss nedpå og tar en ørliten blund.

Til slutt må vi reise – men vi kommer tilbake så fort vi kan!

Jeg må bare jobbe noen dager sånn innimellom