mandag 6. juni 2016

Det begynte som en helt alminnelig torsdag

 - men den blei ikke slik som tenkt...
Det regna, og mere uvær var i vente, trodde jeg.
En må selvfølgelig gjøre det beste ut av fridagene - så da fant jeg ut at kunne jeg kjøre en tur til ett hagesenter i Prestfoss, kjøpe noen planter og plukke med meg noen cacher på vegen.
En kjempegod idé å kombinere nytte og fornøyelse!

Nalle og Tassen var med, så vi tok ei luftepause nær den første cachen. Den ble greit lokalisert, men det var folk i nærheten. Mugglere, kaller vi slike.
Jeg ville helst ikke bli betrakta som en tulling som vimsa rundt - så cachen fikk ligge i fred for oss. Foreløpig. Jeg kunne ta den på tilbaketuren, jeg!

Så var det neste cache, da. Det viste seg å være ganske mange av dem i Sigdal.
Etterhvert bestemte jeg meg for å starte nesten øverst i bygda, da kunne jeg med litt flaks, plukke tre "kjappe".

Valget falt på Madonnaen.

Etter å ha kjørt i nesten en time(!), skal jeg si varmen slo imot oss da vi endelig kom oss ut av bilen!!! Vi fant kjapt den rette stien, og da gikk det radig opp gjennom skogen og opp på fjellet.
 Takk og pris for at vi hadde valgt en fjellcache!
Og tenk - det var snø her :-)

Vi kunne se "kvinnemennesket" i det fjerne, men ikke en eneste levende sjel - enda dette tydeligvis er ett populært turmål.


Vi vågde oss sakte, men sikkert, nærmere og nærmere.


Før ei dame!
Ett flott turmål med ei historie man kan lese om her


Ho satt der med Jesusbarnet på fanget og skuet utover Trillemarka, og der har ho sitti og skint siden 2009.


Trillemarka er Norges største skogreservat og har store områder med sammenhengende gammel naturskog.


Fine fjellområder også, ser det ut til!
Og stiene var godt merka. Denne kvite kvarts-varden var ett blikkfang.


Vi måtte ned i skogen igjen, selv om det var gruelig varmt...

Turen gikk egentlig mest i skog, men hjemvegen blei belønna med fin utsikt.


Nederst var det mange myrer. Ingen problem - det var opparbeida sjeldent gode og breie stier. 


Her kunne både barnevogner og rullestoler tas med ut i vakker natur.


Vi brukte en time opp og noe kortere ned. Cachen ble forresten signert så godt det lot seg gjøre - den var klissvåt, dessverre.
Så fortsatte vi bilturen på en ganske dårlig vei, men vi kom fram. Fant cache nr. 2 også...

Utsikten mot Eggedal og Eggedalsfjella var imponerende. Jeg fikk nesten lyst til å kjøre opp i de fjella også.

Men - 
jeg kjørte ned til Mølla i Eggedal.

Fant en cache der, og huttetu - det var over 25 c. Altfor varmt!!!
Og klokka hadde blitt så mange, at gartneriet antagelig var stengt... 

Vi forta oss oppover mot fjellet igjen, vi. Jeg kjørte forbi den jeg hadde tenkt å spare til hjemturen - men det kommer garantert til å bli flere turer i disse traktene.

Jeg hadde derimot noe uoppgjort på Haglebu som hasta mer!

Vi traska og gikk oppover vegen - gjennom den ene hyttelandsbyen etter den andre. Forbi det ene hyttepalasset etter det andre.
Fullstendig folketomt!


Det passa oss utmerket :-)
- og Nalle fant cachen med en gang - nå som snøen var borte!

Oppdrag utført - vi går samme vegen ned igjen!


Det viste seg å være 2,61 km en veg, mens turen til Madonnaen var 2,38, iflg Endomondoen. Rart hvor ulik lengden føles når man går på en veg kontra sti! Vi opplevde så mye mer på stien til fjells, så en skulle trodd det var en lengre tur.

Uansett var det deilig å se Hallingdal igjen :-)

Ikke så værst utbytte på dagen heller...vi missa på to men fant fire -
og vi sparte mye penger ;-)

***
Jeg har jobba ett par dager også. En laaang fredag og en forholdsvis kort lørdag. Bjørn har vært i Vassfaret helt til i dag, så i kveld ble det grilling på verandaen. Sommerkveldene er fine nå.

Dagene også - bare man kommer seg til fjells!


 Vi gikk temmelig raskt opp til Øyvatn idag.


Det lå snøfonner både her og der, så gutta hadde hele tida noe som lokka og dro. Det tok ikke lange tida, før Hallingnatten kom til syne.


Det var folk på varden, så vi fant oss ett egna sted og slo oss ned. Stort likere kvilested enn dette, kunne det knapt bli!


Nalle la seg godt til rette. På ekte lapphundvis.


Tassen koste seg han også.


 Det var knapt ett vindpust her i den lune dumpa vår


På 1314 moh var det litt mer drag i lufta, men Nalle la seg fort ned i skyggen - han synes knapt på bildet :-)


Da nista var oppspist, snudde vi og gikk nedover igjen.


De tok seg noen gledesrunder i snøfonnene, som seg hør og bør.


 Vi har det aldri travelt, selv om andre folk har gått heim for lengst.


 ...kanskje spesielt derfor ;-)

Det er mange stier som fører til Hallingnatten.
Ifra Gørrbu er det bare litt over 5 km, og det er virkelig en fin tur. 
Akkurat passe langt for Nallefar, tror jeg. 
Han blir sliten, men ikke stiv og støl.


Det er bra - for imorgen skal han endelig feire bursdagen sin!

torsdag 2. juni 2016

Frøken Egotrip

Når sønnen fyller 29, da går det opp for en at en sjøl må være skrekkelig gammal. Gry og jeg har snakka endel om dette med alder i det siste. Det er kanskje 40-årskrisa som plutselig har innhenta oss 50-åringer (det hadde jo ligna oss)  Vi har brukt lesebriller ei stund, og hukommelsen er vel også so som so... Nå begynner det kanskje å haste litt, med resten av livet.
Det er så mye en bør gjøre før man dør!

Sånn kan det unnskyldes at jeg tok en ego-tripp til Vassfaret igjen, på en nesten helt vanlig mandag, den siste mandagen i mai, ihvertfall :-)

Vi stressa oss ikke av gårde akkurat, Nalle, Tassen og jeg - for det regna, og det var litt dystert vær. Men så snart sekken var pakka ut, la vi i veg nedover stien...


 En liten avstikker nedom Høgfossen; den dundra og bråka fælt, enda den store vårflommen har gitt seg. Men fosser har noe som liksom drar en til seg... Spesielt Vassfar-fosser, kanskje.

Lenger ned gikk elva stille og nesten lydsløst.


 Det er ekstra vått i Vassfaret om våren, og det surkla ganske fort i skoa...


Men da vi kom ned til det vakre Suluvatn -


- hadde vi nådd dagens mål.


Ett Hjerte for Vassfaret


Suluvatn er kanskje det aller fineste vatnet i hele Vassfaret. 
 Navnet har det fått, fordi det visstnok skal ligne en Sulu(svale-)stjert sett ifra Bringen ;-)


 Det var så glatte steiner i stien langs Strøselva, at vi valgte det enkleste alternativet - og rusla sakte oppatt i skogsvegen. Dvs vi fulgte deler av en annen gammal sti, men vegen har nok "dessverre" blitt lagt der stien gikk.

Da vi kom tilbake til Dølahytta, var det blitt seint på kveld - og det gikk ikke mange timene før vi sov vår dypeste søvn. Deilig å sovne inn til lyden av fossedur og knitring i vedovn. Ikke det minste rart at vi sover så innmari godt her, alle tre.

Tassen var mer enn klar for tur dagen derpå!


Men fy flate, det var varmt!
Det var overskya, men gudene skal vite hvor mange varmegrader det var - og rå, rå luft! Vi var helt kaputt da vi kom opp til Slasetra.
Vi blei liggende rett ut alle tre, og jeg tror jammen jeg sov en liten blund, jeg også.


Vi hadde hele dagen å ta av, men vi kunne jo ikke gi oss til å bli værende her. Så bar det avgårde på stien til Slafjell... 

 Nalle ville helst være i den første snøflekken han fant...

Men den andre var mye større - lovende!


Da vi kom til varden på Slafjellet, hadde det klarna opp, og den svalende vinden var deilig oppfriskende.

 Så der kunne vi bli ei stund :-)

Mens bikkjene sov, ble jeg sittende å studere kartet....
og lysten til å gå ut på Vassfarkollen ble større og større.


Det var vel bare Nalle og Tassen som noensinne ville gidde å bli med meg dit ut, og nå hadde vi sjansen...

Det var ikke ett NEI i deres munn :-)


Da vi kunne se varden der nede ytterst nede på kollen, kunne jeg trygt slippe Nalle.

Så blei 10-åringen førstemann på Vassfarkollen av oss tre :-)

- med 3-åringen hakk i hæl :-)

- og til sist kom gamla.
Og de som sovna på stein, det var Nalle...

 ...og Tassen.

Jeg dro av meg de våte støvlene, og vifta med tærne -


 - mens jeg følte jubelbrus strømme på!


 Jeg var så takknemlig for at jeg kunne sitte her på Vassfarkollen


 - og beundre denne dalen som jeg er så glad i -


  - denne dalen som må ha noen uforklarlig sterke og gode energier.


Det er jo "bare" en skogsdal!
 Hvordan kan den trollbinde meg(og mange andre) så sterkt???


Da jeg satt der oppe, kunne jeg se vegene både på Halling-sida og i Hedalen. Mange skogsveger, som nesten henger sammen. Heldigvis er det ikke mulig å benytte seg av dem for Hvermannsen, bommene er låst i alle retninger. Det er også mange hogstfelt, som ser ut som sår i landskapet. Heldigvis gror det til igjen.
Sola blinka i gamle støls-tak på Domfet, de som har stått der i over 100 år.
 Om noen uker vil det atter høres sauebjøller.  
Og bjørnen velger fremdeles å legge ruta si om Vassfaret.
Og fjellet blomstrer som det alltid har gjort.
Livet går sin gang.

 Hm.
Det var litt over 7 km hit ut, og etter ei lang og god pause, måtte vi begynne å tenke på tilbaketuren.


Endomondoen hadde kobla ut, men ruta tilbake var ganske klar.

Nalle måtte få nyte de uimotståelige snøfonnene...

Noen partier var skikkelig kronglete, men nå fant vi enklere løsning på de værste partiene. Det var bare om å gjøre og følge "det rette" dyretråkket.


Vi fulgte fjellet på baksida av Slaputtan (1045moh) -


 - for å gjøre en fin runde ut av fjellturen.


Vi tok MANGE pauser - for det var så varmt - og godt :-)


- og jeg tok MANGE, MANGE bilder...


Ei vipe ba oss fint om å holde avstand.

Ingen fare, frøken - disse gutta hadde slikt å gjøre, de :-)

Det er flott utsikt nesten hele vegen nedover.

Tassen er ikke stor på det, men akkurat denna snøfonna er HANS!

 Det er såvidt museører på bjørka her i skoggrensa på litt over 1000 moh

Bikkjene var virkelig daffe, jeg tror varmen tok på dem, gitt.  Det er sjelden Tassen ligger så rett ut! Vi tok en lang kvil på det siste utsiktspunktet før det bar ned i skogen.

De sov - jeg beundra utsikten. Igjen.


Nalle fikk stort sett gå fremst og styre farten. Han går jo så ikke fort, da :-)

 Noen hensyn må man selvfølgelig ta til en tiåring!
...så vi tok oss enda ei pause da vi kom til Slasetra igjen.


Det var så fint i kveldsola.

 De siste to km ned til Strøen, gikk unna så søla skvatt.

Jeg har sagt det før ... men ingen sted i verden er som dette...

Myggen hadde ikke kommet hit til Strøen enda. Vi kunne sitte ute og nyte den siste rest av solnedgang, uten noe som helst av forstyrrende element. Vørterøl smakte ualminnelig godt. Styrke i hver dråpe.

Klokka var nesten 22, da vi pakka sammen, låste Dølahytta, og kjørte heim til Bergheim.

Det var arbeidsdag i dag.
Jeg tror det har vært nærmere 30 grader - så det var helt greit å holde seg innadørs med aircondition!
I morgen vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg
...men jeg har en god idè, trur eg