Ikke for å si noe stygt om Drammen, for det har jammen blitt en fin by!
"DRAMMEN I REGN"
Men jeg hadde fått time til MR og røntgen, med oppmøte kl 8.45, og jeg er som kjent ingen morgenfugl...
En kan bli litt smågrinete av slikt.
Tassen var vel nærmest i koma han også, da han blei plassert i bilburet sitt kl 6 en tirsdagsmorgen.
Heldigvis fant jeg greit fram, og fikk parkert bilen like i nærheten av Unilabs. Det var ikke gratis-parkering akkurat, og jeg måtte legge på tier etter tier, for jeg ante jo ikke hvor lang tid dette ville ta.
Jeg slapp å vente lenge, og undersøkelsene var unnagjort i løpet av en time.
MR var forresten en merkelig opplevelse.
Jeg gjorde bare som jeg ble bedt om, la meg godt tilrette på magen oppå benken og lå der muse-musestille i 10-12 min, mens apparatene rundt meg bråka og rista noe vanvittig. Men med musikk på øret, var det rett før jeg sovna.
Det var det.
Om ei ukes tid får jeg vite resultat av prøvene. Foten virker nesten som den skal, den nå - så på en måte var dette kanskje ikke helt nødvendig.
Men men. Kan jo være kjekt å få en bekreftelse på det.
 |
| Quickly. There are many mugglers here! |
Jeg hadde betalt så mye på parkeringa, at jeg tenkte vi kunne ta oss en cacherunde i Drammen by, nå når vi først hadde muligheten. Herregud, det var jo tett i tett av dem!
Men det var tett med folk også, så jeg forsto raskt at dette var ikke noe for meg.
Vi tok ikke en eneste en, vi.
😂
Tassen var mest opptatt av å finne en grønn flekk å gjøre fra seg på...
En time i Drammen var mer enn nok for sånne som oss.
Jeg manøvrerte meg elegant ut av byen, om jeg kan si det selv -
og klokka var knapt 11, da vi logga den første cachen på ei busslomme i Lier.
Neste stopp ble Svangstrand stasjon i Sylling!
Der i regnværet, traff vi på en pratsom kar som akkurat hadde vært ute og padla i kano. Det som imponerte meg - var at han hadde god kjennskap til lundehund.
Cachen var ikke mye å skryte av, den sto plassert ute på stranda og innholdet var vått. Stedet dampet av gammel samferdselshistorie - men den er for lang til at jeg tar den med her.
Men tenk deg 100 år tilbake, med små lokomotiv, dampbåt, liv og røre...
Deretter kjørte vi videre opp til Sylling kirke og Prestegård.
Regnet holdt seg
nesten unna.
Altanåsen er ett turområde nord for prestegården og cachebeskrivelsene gjorde at vi bestemte oss for å ta en rusletur gjennom Trollskogen.
Her var det fine stier på kryss og tvers, og informasjonskilt mer eller mindre interessante.
Denne var jo spennende!
Slikt hellig vann, smakte nok ekstra godt på en regnværsdag i mai.
Vi plukka med oss 5 cacher i dette området, men droppa bonuscachen og Naturstien.
Det vart en fin liten rundtur, uten å treffe en levende sjel.
Jeg sikla opp mot Hørtekollen da vi forlot Altanåsen. Men siden kollen lå innhylla i tåke, og regnet økte på, så...
...får vi prøve oss på den en annen gang!
For å gjøre hjemturen ekstra spennende, kjørte vi Øst-Modum vegen mot Vikersund.
Cachene lå ganske tett oppover,
så det blei mange stopp sjøl om det regna så det spruta.
Dyrbak kraftstasjon fra 1911 utnytter ett fall på 438 m og produserer etter ombyggingen på slutten av 1990-tallet ca 2,6 millioner kilowattimer i året.
Hva man kan lære av geocaching!
Utsikten over Tyrifjorden var så som så, vi fikk heller konsentrere oss om de nære ting.
Neste stopp blei den idylliske Gulsrud kirke.
Grasset var nyklipt, bjørkene lysegrønne og gravene sto pynta til 17.mai.
Det var nesten så man burde sette seg ned og be en stille bønn.
Men så kom den forbaska søplebilen igjen...
Den kom forbi meg hver gang jeg hadde en stopp, og så måtte jeg kjøre forbi den igjen - igjen og igjen - på den smale vegen.
Jeg måtte ta en stopp og rusle ned mot Gulsrud Leirsted også...
Her hadde jeg vært på sommerleir for omlag 40 år siden. Jeg trodde stedet var kjempestort! Ellers så mintes jeg panelvegger og grønnsåpelukt, flaggheising hver morgen, og bading i tordenvær. Vi var skikkelig gærne. Men alle ba sin morgenbønn i kor.
Søplebilen skramla forbi mens jeg satt og mimra.
En stopp til, og en forbikjøring til...
Den siste cachen viste seg å bli en skikkelig utfordring.
Våt og kald, men happy ending tross alt 😉
Det fikk liksom bære eller briste - og det bar!
Jeg kom meg både att og fram, men da var det jammenimeg nok også.
Drit i DAB og alt det derre der.
Modum radioen holdt meg med selskap nesten hele vegen
Det skulle bli godt å komme seg heim til Hallingdal, fyre opp i peisen og ta seg ett velfortjent glass vin til kvelds. Jeg hadde satt rekord - hele 13 cacher på en dag!
Men jeg greide ikke å holde øynene på vegen, jeg måtte stoppe og ta meg en liten blund da jeg kom til Gulsvik. Bilen sto og gikk (rart uttrykk, forresten) - og varmeapparatet sto på fullt.
Det gjorde underverker på en sliten kropp, og en halvtime seinere var vi heime.
Jeg får skrive litt om 17.mai og andre begivenheter en annen dag.
GOD HELG!
