Hver eneste vår venter jeg utålmodig på at snøen skal slippe taket, slik at jeg kan gå Evjuvegen igjen.
For første gang mista jeg nesten motet før vi begynte å gå.
Vindværet hadde herja stygt ved Tranebråten der Evjuvegen starter. Skogen var rydda, men djupe spor etter hogstmaskiner hadde fjerna siste rest etter vegen.
Hadde vi ikke visst hvor vi skulle, hadde det vært umulig å finne fram.
Da vi kom oss gjennom hogstfeltet og fant stien, ble håpet atter tent...
Kvite og blå plastremser dukka opp med ujevne mellomrom, og det var tørt og fint å gå (-nesten for tørt!!!)
Jeg sjekka cachene mine underveis, og alt sto bra til.
Tilogmed cachen i "stusselig grana" hang trygt på sin gren
- innimellom de andre trærne som lå hulter-i-bulter
Så fulgte et lett fremkommelig parti, før vi havna i rotvelter igjen.
Vi ble dessverre nødt til å ta en omvei for å komme fram til Sørbøltjernet.
Det vesle Sørbøltjernet var like idyllisk som før.
Og cachen i Kjerringdalhytta hadde det utmerket.
Men så var det stopp. Nesten...
Den fine vegen gjennom "Kjerringdalen" var fullstendig smadra av rotvelter, lange furustammer og gammel granskog.
Vi kom oss gjennom tilslutt, men det var nok siste gang vi gikk gjennom den dalen. Vi fant heldigvis en "snarvei" på retretten.
Over det gamle hogstfeltet gikk det greit, og merkene hang stort sett på plass. Cachen i sprettert-grana også 😅
Så kom vi fram til Lomtjern.
Isen lå der fremdeles, og det var ingen fugl verken å se eller høre.
Vi hadde hatt ei lang pause ved Sørbøltjern, så nå gikk vi videre.
Det er ikke lange stubben mellom tjerna, og det er vel det som gjør denne turen så spesiell.
Vegen var tydelig og fin fram til Svartlitjern.
Her vanka det en matbit til liten og stor
Findus syns det var veldig fint her også 💓
Jeg hengte opp en ny cache, for å erstatte den gamle som hadde lurt seg fram fra gjemmeplassen sin. Nå må jeg huske å sende inn de nye coordinatene. Ikke for at jeg tror det haster, det kommer neppe særlig mange hit, enda denne er lett tilgjengelig fra flere kanter. Vegen mellom Gulsvik og Strømsoddbygda går på andre siden av tjernet...
...og det går en sti rundt hele det idylliske Svartlitjern.
Vi gikk ikke lengre,
men snudde etter at nista var oppspist og termosen tømt.
Nå kan det se ut som om Findus satt på armen under hele turen, men det gjorde han ikke. Han satt i sekken nesten hele veien tilbake
Det hadde vært altfor slitsom for en liten valp å ta seg fram i dette terrenget. Det er jo ikke akkurat en veg - i ordets rette forstand.
Neste gang vi går her, ser vi kanskje lomen på Lomtjern...
Og vi tar garantert ei liten pause ved Sørbøltjern.
Evjuvegen er nemlig ikke for folk som har det travelt.
