Winter Wonderland

Da vi kjørte fra Nesbyen etter å ha handla både mat og vin – og nye skistøvler! - var det 6-7 “iskalde” kuldegrader nede i dalen.

Vi suste rett forbi Todalen…

Jeg betalte pliktskyldig i bommen ved Reset, før vi kjørte videre…

Ved Godvatna blei bilen parkert.

Gradestokken viste 0 c, himmelen var blå og skia blei spent på…

Så bar det nedover mot Strøen

Vegen var brøyta ett lite stykke øverst i lia.

Etterhvert fulgte vi spora til noen andre skiløpere.

Men tilslutt måtte vi gå opp løype sjøl

Da vi kom fram til demningen, var sola i ferd med å gå ned over Bringen.

Så godt det føltes å endelig komme inn her i ensomheten igjen.

Tassen hilste på en fossekall, men ellers var det ingen andre å se.

Bare fosseduren hørtes, men det krydde av spor etter både mink og hare ved vannkanten.

Jeg låste meg inn i Dølahytta, la i ovnen og satte på en vasskjele -

før vi rusla ut en liten tur igjen…

Månen steg opp over Slakollen, og alt var fred og ro.

 

Vi sov som stein alle tre - til klokka var nesten 10 idag!

Da kaffen var kokt, og gutta hadde fått seg frokost, da sto sola opp over Strøen.

4-5 kuldegrader og rimfrost -

- gjorde hvert eneste busk om til ett stivpynta juletre.

Sola fikk bedre og bedre tak. Det drypte av taket mens jeg satt der på utedassen og koste meg. Og Nalle passa på.

Han ville visst helst ha sitti der i sola i hele dag, han Nalle – men vi fikk tilslutt lokka (og truga) han med oss på tur.

På skikkelig trugetur!

Tassen fikk springe laus, og han syns det var så spennende. Det var harespor på kryss og tvers, og rett som det var flaksa både tiur og orrhane over oss!

Jeg vågde ikke slippe Nalle, for da er jeg sikker på at han hadde snudd…

- men han så da heldigvis ut il å kose seg etterhvert, han også.

Tassen kviler ikke aldri sekund.

Sola var i ferd men å gå ned i Trytetjernvelta, så det var ikke ett blivende sted for slike som oss.

Men jeg må tilstå at bakkene opp igjen, de blei ganske tunge…

Vi nådde opp til Strøen, omtrent samtidig med dagens siste solstråler.

Isen har lagt seg på den andre sida av demningen – det er her det er liv.

Jeg har ikke telt verken timer eller kilometer idag, men kamera blei flittig brukt.

Og det endte jo med at batteriet gikk tomt.

Jaja. Vi unte oss en liten kvil i hytta, før vi låste oss ut til kvelds. Da hadde månen stått opp. Den var kjempestor, og så godt som full. Den lyste opp i skisporet mitt og hele Vassfaret lå bada i månelys. Det var så usigelig vakkert at det kunne ikke beskrives uansett, verken med ord eller bilder!

Jeg hadde mest lyst til å snu da vi kom opp til bilen, men innså snart at i stedet for å furte over at det var over for denne gang, fikk jeg heller være glad for at jeg i det hele tatt får slike oppleveleser en gang iblant.

TAKK FOR MEG og GOD HELG!