Ferielivets goder

Gutta og jeg sov lenge i dag.

Ei flue herja på soverommet, så jeg måtte passe på å ha beina godt gjemt innunder dyna. Tassen lå visst under dyna han også… Jeg hørte tenna hans klapre iltert og iherdig noen ganger, og så blei det stille.  Jeg gikk ut ifra at han fiksa uromomentet, og vi kunne sove videre.

Men så begynte det igjen.

Jeg åpna forsiktig det ene øyet, og fikk til min forferdelse se at det var Stripa som satt der og pirka Tassen på snuta. Og jeg tror nesten jeg redda livet hennes i siste øyeblikk!

Stakkars Stripa, ho har vært sååå selskapsjuk i dag. Ho hadde jo vært uten oss i nesten to dager!!!

 

Det er som vanlig langt utpå dag før vi kommer oss avgårde – bikkjene skal ha mat, kaniner skal stelles og hønene skal ha tilsyn, Stripa må luftes og koses med – og ja, alt tar sin tid… men da vi endelig kom fram til Dølahytta – bar det rett ut på tur.

Vi fulgte vegen ned til Trytetjernvelta. Der fikk jeg gleden av å se en mink leike seg i elva.

Nalle oppdaga den han også

Det er nok ikke mange som følger stien fra Trytetjernvelta og opp til vegen, men bikkjene er gode stifinnere, så det gikk greit. Videre til Heimen-setrene er det lett å finne fram.

Det er ikke mye til setre lengre, akkurat – men sauene gikk her og beita.

Vi fant en hardtråkka sti oppe på Trytetjernåsen, som gikk forbi disse enorme steinrøysene.

Det er nok andre enn folk som har rydda her

Jeg blei litt lang i maska da den fine stien endte opp ved saltsteiner som var satt ut til elg -

… men vi fant greit fram ned til Trytetjern likevel.

Tassen åt opp multene mine,  og Petters gamle pølsepinne

Nalle jakta litt på en mink, før han la seg godt til rette for å nyte friluftslivet.

Jeg venta på solstrålene. De kom – og de fortrylla Trytetjern

- og heeele Trytetjernåsen.

Vi kom opp på det samme stedet som vi bruker, og der ville Nalle slå seg til ro, som vanlig.

Jeg visste det begynte å bli kveld…og jeg var ganske sikker på at noen begynte å vente på oss i Dølahytta.

“Pssst – Nalle, hvor er Milli?”

“Hvor er Milli og Tjorven?”

Skal si det var ‘noen’ som fikk  rævva i gir!

Men det gikk litt for fort, og vi gikk litt for langt…

Men så – til sist, etter å ha kjempa oss gjennom bratte skråninger og tett skog…

Kos og nuss og lappeleik,

og baguetter i strandkanten – kan det da bli bedre??

Gjensynsgleden var stor  og livet var GODT

Der det er hjerterom er det husrom    og Gry syns at Dølahytta var stor!

Vi sov som stein alle seks til sola sto høgt på himmelen neste dag.

De fire herskapelige inntok frokosten i det grønne, og alle var blide og fornøyde

Gry fikk servert svart, nykokt kaffe – og så la vi ut på tur nedover forbi Høgfossen…

…forbi denna tømmerstua som noen kanskje har tenkt å gjøre noe med en vakker dag..?

… jeg TRÅKKA på!!! og gikk over og forbi den største hoggormen jeg noensinne har sett!!!

Takk og pris for at du ikke beit hundene våre!!!

Vi takker for den påminnelsen vi fikk, om hvor sårbare vi egentlig er – her,  langt ifra allfarvei -

Og da Strøselva stilna, i takt med hjerterytmen vår - kjente vi nok ekstra godt, hvordan naturen ga oss ro i kropp og sjel.

En snau kilometer seinere, nådde vi fram til turens mål – Suluvatn.

“Vi” koste oss med kaffe og vaffel…

Å joda, alle sammen fikk smake

 

Og alle fire, tre lapphunder og en liten lundegutt, poserte villig oppå en stein

Vi har jo våre metoder

Vi fulgte vegen opp til Strøen igjen, og før vi fikk sukk for oss – var vi framme.

Og aleine igjen

Gry, Milli og Tjorven dro tilbake til hytta si på Vaset, og forlot oss her…

Vi gikk inn i Dølahytta, la oss ned, og tok en liten blund.

3 timer seinere…

Sola kom fram og forgylte kveldstunden!

Vi gikk litt att og fram. Beundra steinsettingene i elva, lydene og luktene.

Det begynner å lukte høst i Vassfaret.

Lufta er klar og fin.

Og kveldstunden ved Strøen var helt vidunderlig.

Det var helt stille, og Nalle var varm og god og trøtt.

Tassen prøvde å kjempe imot…

zzzzzzZZZZZZZZZZZ

Ei elgku sto stille og så etter oss da vi forlot Vassfaret for denne gang

Takk for nå