Lundehundtreff på Landfalltjern!
søndag 23.8 - 2015 kl.12
Dit VISSTE vi at vi bare måtte, for der har vi vært en gang før – og det er ett kjempefint sted å møte nye og gamle lundehunder og lundehundvenner!
Det er liksom “by’n” for slike som oss – og det er nesten uvirkelig å se så mange fine hunder på en gang.
Vi møtte mange “svære raringer” også, men alle var snille og greie.
Helt utrolig!
Smågutta kunne bli litt overivrige i kurtisen, men alt skal læres
Det var en varm seinsommerdag. Båndtvangen var oppheva, og lundisene fikk springe og leike som de ville.
Ho pynta seg med lange, sorte støvler, og sjarmerte alle.
Og alle blei selvfølgelig bekymra da ho tok til å halte på den ene framfoten. Matmor Alejandra visste råd; ho tok ryggsekken på magen, og putta vesle Falinn oppi der.
Der blei ho sittende, blid og fornøyd
Matpause ved Tverken, akkurat som i fjor vinter. Bare at det nå var det en helt annen temperatur!
Vi slo oss ned på grassbakken. Skravla gikk, og vi hadde det like trivelig som sist.
Da en stille og rolig lapphund (!) kom ruslende forbi, hørte antagelig hele Drammen by at 9 lundehunder hadde Lundehundtreff
* Doffen, Våle og Balder, Fido og Tassen – Falinn, Luna, Misa og Kaisa *
Vi fortsatte på den samme runden som i fjor, men denne gangen måtte dessverre Alejandra avbryte, og dra tilbake i full fart. Vi fikk nemlig bange anelser, da foten til Falinn begynte å hovne opp – og takk og pris – fikk de hjelp tidsnok. Hoggormbitt er ikke å spøke med!
Da veterinærene barberte foten – kom to røde prikker til syne, og da var det ingen tvil. Ho fikk den behandlingen som skulle til, og alt ser heldigvis ut til å ha gått bra.
Det var så fint oppå Landfalltjern, vakre hunder og koselige folk, blomstrende røsslyng og modne blåbær. Vi kunne gått omkring hele dagen, men det var godt å komme heimatt i noenlunde sømmelig tid også. For dagen derpå skulle vi nemlig ut på en ny, strabardiøs bytur….
HØNEFOSS DYREHOSPITAL
mandag 24.8 – 2015 kl 8.30
Vi ble tatt vel imot på dyrehospitalet. Alle vi har møtt der nede, har vært imøtekommende og hjelpsomme. De tar seg god tid til å forklare hva som skal skje, og man føler at “man” er i trygge hender.
Tassen sovna fort og greit på fanget mitt, og de lovde på tro og ære å tilkalle meg så snart han viste tegn til å våkne opp igjen. Men først skulle de fjerne tannstein, måle B12 nivået og ta noen blodprøver. Hudavskrapning var vi enige om å la være, selv om Tassen fremdeles har flere hårløse flekker. De plager ham ikke. Beste medisin, er å kle på hunden, mente Stein (veterinæren)
Uffameg. For som om ikke det var nok, så skulle Stripa steriliseres!
Jeg følte meg fullstendig forkommen da jeg gikk derfra uten både hund og katt, og ante ikke hva jeg skulle ta meg til. Og det blei noen lange timer, det skal jeg love! Jeg hadde hatt så mange planer om ting jeg skulle ordne, men jeg endte opp på en krakk med utsikt over Ringerike.
Da de ringte, var jeg ca tre minutter unna
Alt hadde gått fint, men Tassen var skikkelig fornærma. Han fulgte meg noenlunde velvillig ut i bilen, og ett par timer seinere, henta vi Stripa.
Ho skjønte antagelig ingenting av hva som hadde skjedd, da ho velta seg ut av reiseburet sitt, lealaus og litt shaky i “bein og armer”.
Stripa var vaksinert, sterilisert, micro-chippa og tatovert i øret… Stakkars.
Ho fikk smertestillende i tre dager, og jeg tror ikke ho har så vondt lengre. Det værste er at ho må holdes innadørs i 10 dager, og at bodyen skal sitte på hele tida. Den hemmer bevegelsene hennes. Jeg kjenner at magen er litt hoven fremdeles, og merker at ho er roligere enn normalt – men det har faktisk gått veldig greit hittil.
UNNSKYLD, VESLE PRINSESSA VÅR
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar