Godt selskap

På fredag begynte gradestokken å krype langsomt oppover. For hver grad det steig, blei det hakket lettere for meg å spørre om gubben ville være så snill å ta seg av høner og kaniner - hus og heim en dag eller to... med god støtte av katta, selvfølgelig. Det er ikke bare bare for en gubbe å stelle aleine heime!

På lørdag steg det ytteligere 10 grader, og det gjorde susen.

Akkurat denne helga som jeg hadde langfri, da gitt.

Med sekk på ryggen og kamera på magen, ski på beina og ei bikkje i hver hånd - suste vi lydløst nedover lia. Forventningsfull og lett til sinns ved tanken på ei helg aleine i ødemarken. Uten telefon og tv og andre forstyrrende element.

Endelig full klaff.

Vi fulgte daggamle skuter og skispor nedover. Det la en liten demper på følelsen av uberørt villmark, men samtidig var det bra av hensyn til Nalle. Det blei jo mye lettere å ta seg fram i hardtråkka spor.

Fort gikk det egentlig ikke uansett. Bare innimellom, når det flaksa opp ei røy eller en orrhane... Det endte som regel med knall og fall. Balansen er ikke direkte god når farten brått stiger, spesielt ikke når en er litt baktung. Smørefrie ski glir plutselig så mye bedre når de får trykket litt sånn bakpå. Prøv det den som vil.

Heldigvis hadde jeg begge to i bånd, da Nalle satte i med ett svare leven.

Følk!

Gud hjelpe seg, følk var det siste jeg ønska å treffe på nå.

Men det viste seg å være fem trivelige karer, som tilogmed hadde greie på både lundehund og lapphund! De hadde gått på ski fra Fønhuskoia og ned til Suluvatn, og nå var de nesten tilbake ved 'base camp'. Etter en liten prat, ønska vi hverandre ei fortsatt god helg - og jeg jubla innvendig.

Tenk sånn flaks, fem svære karer hadde gått opp løype til Suluvatn - ja, da visste jeg at vi ville få en fin søndagstur!!!

Etter en drøy times gange, kunne jeg endelig låse meg inn i Dølahytta. Nøre opp i vedovnen, sette over en kjele med snø - og ta meg en liten styrketår

Da kunne kvelden bare komme :-)

 Bikkjene finner sengene sine ratt vi kommer inn, og jeg slår meg ned ved bordet og gjør akkurat det som faller meg inn. Strikker litt, leser litt, legger en kabal, eter litt. Hører litt på radio, det er godt selskap, det.

Og når jeg blir trøtt nok, legger jeg innpå en ekstra vedkubbe, blåser ut stearinlyset, kryper inn i soveposen og sovner til den gode duren fra ovnen.

Søndagsværet kom som bestilt.

Jeg tror det var en fire, fem kuldegrader 

- og helt vindstille,

 da vi gikk nedover til Trytetjernvelta. 

Derfra gikk skisporet langs, rettere sagt;  I bekken.

Når isen hadde bært fem mannfolk, stolte jeg på at den bar oss også.

Det var en helt ny opplevelse å gli stille nedover isen.  

Til sist kom vi fram til Suluvatn.

Jeg hadde litt lyst til å kikke bortom Suluvasshytta når jeg først var her nede...

 og Tassen hadde ingen betenkeligheter med å ta seg fram i laussnøen.

Husa såg så dystre og ensomme ut der de låg helt forlatte. Ett enslig elgespor gikk gjennom tunet,

og videre nedover vakre Suluvatn.

Tassen fann seg ei tuppe å  leike med, og etterhvert hørte jeg småfuglene kvitre i granskogen. Jovisst var det liv :)

Jeg tømte i meg ett par kaffekopper og bikkjene åt niste, før vi forlot odden.

Nalle var ivrigere opp enn han var ned,  og innimellom var han faktisk en trekkhund!

Jeg måtte holde ham tilbake gang på gang. Og jeg kunne ikke la være å se meg tilbake mot sola...

Han hadde noen bråstopper han også, da. Det danna seg stadig isklumper mellom potene, og det er sikkert veldig plagsomt. Tassen har ikke slike problemer. Han er like lett på tå uansett føre. Og nå som det var så mildt, slapp han selvfølgelig å kle seg i lapphundklær - så han var strålende fornøyd med å være lundehund i vinterland.

Vi brukte vel ikke stort mer enn en time opp igjen, sjøl om det var mange pauser.  Eller kanskje to... Jeg så ikke på klokka, men vi rakk iallfall opp før sola blei helt borte.

Men det var så fint oppe ved Strøen.

Det er alltid fint oppe ved Strøen....

Skodda kom sigende så sart og fin.

Og når jeg snur meg i den andre retningen, 

ja, da får en jo bare lyst til å gå ned i Vassfaret igjen.

Vi blei ei natt til. Jeg kunne ikke dy meg.

 Det er litt dumt når en ikke får sagt ifra, men Bjørn kjenner meg såpass at han vet jeg greier meg, og han hadde vel sine anelser om hvordan det ville gå når jeg endelig slapp avgårde ;-)

Deilig med mandagsfri!

Ingen av oss har lyst til å reise herfra!

Jeg leste ut ei Fønhusbok, fylte opp vedbutten, feia over gulvet og skylte kaffekjelen - før jeg låste døra og takka for meg.

Det var mildt og klabbeføre da vi traska oppover igjen. Det knaka i skogen da snøen raste ned av trærne. Tassen gikk tett inntil storebror...

Det var nesten litt trist.

 Det var 4 varmegrader da vi kom opp til bilen!
Nok en gang hadde jeg vært utrolig heldig med fridagene mine.

Balsam for sjelen.