Eitt steg hit, og eitt steg dit.

Vekkerklokkas lurveleven satte i gang presis 8.30

Deretter gikk det slag i slag slik som det pleier, og bikkjene ensa knapt at vi kjørte i motsatt retning av hva som var normalt en tidlig morgen...

HALLOOOO - DET VAR JO SØNDAG :)

Og vi skulle på tur med Tove og Barfi igjen!!

Bittelitt forsinka svingte vi inn på Statoil i Gulsvik, og der sto de og venta. Barfi blei kjempeglad for å se meg, og det varma mitt hjerte å se dem igjen.

Ryggsekker og turproviant blei lasta over i Berlingoen, før vi satte kursen opp mot Bukollplassen.

Derfra tok vi beina fatt. Oppover og oppover. I godt og vel 2 km.

Første stopp :

 TROLLFOSSEN

Fossen var ikke imponerende stor nå på seinsommeren - 

 

- det som imponerte mest, var disse "trøll-ungan fra Gøshvik"
Artig å treffe kjentfølk, forresten!

Vi unnte oss ei lita pause her, før Tove signerte dagens første cache - med ett lite smil om munnen.

Slitet oppover bakkene var tydeligvis allerede glemt -

- og vi kunne fortsette oppover.

Vi tok av stien ved nedre Prestegardstjern, og fortsatte oppover mot det som på cachespråket kaltes Nautskardkollen.
Det var fint å gå her, og vi manøvrerte oss elegant framover mot målet.

Ei elgku med kalv var det eneste tegn til liv vi såg, men så var det til gjengjeld skikkelig fres i de to!
Da vi kom helt utpå kollen, fant vi boksen som lå gjemt under en stein.
Vi tok oss tid til ei god pause igjen.

Den mørke kollen i bakgrunnen, er Bukollen.

Det var "bare" ett par km til neste cache - ett par km i luftlinje...

Vi gikk langs små fjellvatn som skinte som diamanter i sola.

Vi holdt så stø kurs som mulig direkte mot Nautskardfjell. Tove tok en jevnlig sjekk på gps'n, men vi begynner jammen å føle oss kjente i disse fjella nå.
Vi gjenkjente og beundra både Sørbølfjell og Saunatten, det er jo ikke så mange ukene siden vi gikk omkring der på cache-jakt.

Hundene forlangte enda ei kvilepause, før vi begynte på stigningen opp mot toppen av Nautskardfjellet...



Tassen er uten tvil den som trenger kortest ladetid :-)



Vi måtte ta en selfie da vi omsider kunne sette oss ned ved varden, men først signerte vi ei lite brukt loggbok.
 Det er nok ikke mange folk på disse kantene. En og annen molteplukker, eller en rypejeger, kanskje - men det finns ikke en eneste sti her.

Nautskardfjellet 1224 moh

To rosakledde damer gled fint inn i landskapet her, må jeg si :-)



 Disse fjellområdene er virkelig uberørt og flott villmark!

Det er mye stein i Norge!

Nå satte vi kursen ned mot øvre Prestegardstjern.

Skyggene begynte å bli lange.

Vi kom oss greit ned, og rett ut på odden i Prestegardstjernet.

Kameraet makter ikke å vise hvor idyllisk det er der, dessverre.

Men vi fant cachen, og bikkjene slo seg til ro. Igjen.
Det skulle vi også gjerne gjort. Hadde vi bare hatt med sovepose...



Neeei, hvor lenge var Adam i Paradis...?

Tassen sprang foran som en liten vegviser. Skulle tro han var opptrekkbar.

Han springer att og fram og att og fram - blir aldri sliten!

Sola gikk ned bak Nautskardfjell, da vi nærma oss Trollfossen.

Tror kanskje vi satte fartsrekord nedatt :)

Tove greide å finne dagens siste cache rett før mørkets frembrudd!

Vi ankom Gulsvik 21.50 - og var sjeleglade over å få kjøpt pølse og pommes fritès på bensinstasjonen. Da vi kom til Bergheim en halvtimes tid seinere, var det stupmørkt.

Og vi stupte mette og fornøyde rett i seng.

For neste dag - skulle vi ut på tur igjen!

Første stopp:

NOR-SENTERET PÅ BROMMA

Sekkene blei fylt opp med baguetter og vafler, selvfølgelig.

Jeg tok ikke tida, men det gikk ganske radig oppover stien fra Strøen sjøl om lårmusklene var en anelse støle ...

Men med vafler som lokkemiddel, så greier man det utruligste :-)

Litt posering på Slakollen!

Akkurat den nussinga kunne Nalle spart seg for, det var flaut synsTassen...

Men jeg trur ikke Barfi hadde noe imot en liten fjellflørt :-)

Vi fortsatte rett opp på Slafjellet. Der blei vi sittende og vurdere fram og tilbake, om vi skulle gå videre til Fjellvatnet...eller snu

Vi åt opp halve baguetten mens vi tenkte...

Som man ser av bildene - forsvant sola 

MEN det kom ikke en eneste regndråpe!

Ikke tåke heller!!

Likevel snudde vi :-)

Det gikk over stokk og stein så myrjorda skvatt, da Barfi fikk ta styringa ned gjennom bjørkeskogen.

Tove tok sjumilstøvlene på...

Da vi kom nedatt, hoppa bikkjene inn i bilen og la seg vel til rette inni hvert sitt bur. Men kjøreturen var ikke mer enn en km eller så, før vi la ut på ny vandring.

Himmelen blei blå igjen og dagen var fremdeles ung.

FØNHUS-KOIA og området rundt, er verdt ett besøk.

Og vi var helt for oss sjøl, og det var stille og såååå fredelig...

Nå har Tove og Barfi fått en skikkelig forsmak på hva Vassfaret har å by på.

Det vart to knallfine turer igjen.

Vi har bevega oss i Vassfarets ytterkanter disse dagene. 

Neste gang må vi kanskje besøke Vassfaret dype skoger med sine minnesmerker fra en svunnen tid . . . eller skal vi til Storevarden i Nesningsfjella og se etter storbukken?

Tove tok ikke skrekken forrige gang, så jeg er sikker på at vi skal få mange fine turer sammen i tida som kommer. Problemet er bare å bestemme seg for hvor man vil gå...

TUSEN TAKK FOR NÅ!