Ei helg i juni

Nalle fylte som kjent 12 år den 25.mai, og den brennhete mai-måneden satte ham litt ut av spill. Stakkaren røyter ikke noe særlig før uti august, så varmen måtte jo ta på en gammel lapp. Jeg gikk ihvertfall ut ifra at det var varmen som plaga ham. Men sjøl om temperaturen etterhvert sank til det halve - fortsatte Nalle å pese, og vegre seg for å gå tur. Så på fredag tok vi en sjekk hos verterinær Tord Lien i Gulsvik.

Han lytta på hjertet, han klemte og sjekka så grundig som man kan uten å legge hunden i narkose. Etter tre kvarter var konklusjonen at Nalle var fin i ledda, han har gode muskler - alt fungerer tilsynelatende utmerket, alderen tatt i betraktning. 
Vi fikk resept på en 10-dagers kur med Onsior 40 mg.
(Onsior - til behandling av smerter og inflammasjon ved kronisk osteoarthritis hos hund)

Vi begynte kuren på onsdag, og det kan jo bli spennende å se om Nalle forandrer adferd på noe vis. Den typisk norske sommeren som nå er tilbake, vil nok også ha en positiv effekt på'n gamlefar, tipper jeg.

Klokka var bare 9 den samme fredagsmorgen, da vi sto nede på bensinstasjonen og fylte opp dieseltanken. "Fylle opp" er å ta hardt i, tanken er kjempestor og jeg føler jeg blir rana - så jeg stopper å fylle når teller'n viser 350,-. Det blir sjelden mer enn halv tank. Da har diesellampa lyst advarende ganske lenge...

Denne morgenen var altså alle plikter unnagjort noen minutter over ni - og jeg hadde ei hel frihelg foran meg!
Det føltes som en evighet siden sist, og det var det også. Tove skulle egentlig kommet denne helga, men de planene gikk i vasken av forskjellige grunner. Ergelig nå som vi har så sjelden fri samtidig, men værmeldingen var heller ikke så veldig lovende - for sånne som oss.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til, om jeg skulle dra heim til Bergheim eller ta en tur til fjells.
Så fikk jeg plutselig øye på en lundehund...

Det var en liten gutt fra Bergen! Han var på langtur, og hadde tatt seg ei pissepause i Gulsvik. Akkurat nå greier jeg ikke å huske navnet.
Det er ikke bare Nalle som kan skylde på alderen..

Etter en koselig prat, fortsatte bergenserne mot Lillestrøm - og vi kjørte innover mot Vidalen.

Jeg hadde studert kartet, og bestemt meg for å følge/gå -  en grusveg oppover mot Sandvasskollen.
Det var passe varmt og passe bratt.



Utsikten ble etterhvert kjempefin!



Og plutselig var vi på toppen av Sandvasskollen 924 moh


Været ser veldig fint ut, det - men det blåste noe forskrekkelig.



Likevel måtte vi gå omkring på de mest utsatte plassene for å nyte utsikten ned mot Sandvatnet.



Og det var flere topper som frista...



Vi kom oss ned i dalen midt i mellom, der det var litt lunere.
 Der dro vi fram frokosten vår.



Mens vi satt der og spiste,
 orienterte vi oss fram til hvordan vi skulle bestige neste topp



Det var skummelt bratt noen steder, det gjaldt å passe på hvor man satte beina,
men det gikk bra - og vi "erobra" den ene toppen etter den andre



Det blei en fin liten runde oppe på kollen, før vi var tilbake ved stien.

En morsom tur, som jeg gjerne tar igjen. Helst en dag det er vindstille.
Men vi kunne i det minste skryte av oppholdsvær og myggfritt denne dagen.

Vi fant en sti ved Dugurdsflåen, den måtte vi selvsagt også inspisere.
Den endte opp ved ei lita hytta, og en fin bekk...

...og en fantastisk utsikt utover Vidalen og like ned i Hedalen.


Turen fortsatte ned grusvegen.
 Bikkjene gikk i bånd sånn for ordens skyld, det er neppe fare for å bli påkjørt her...



Denne turen anbefales!
Jeg tar den som sagt gjerne omatt, men da skal jeg fortsette innover mot Gyranfisen - for der ligger det en cache.



Nå er det fryktelig lenge siden jeg har vært på cachejakt!



Jeg måtte stoppe bilen noen ganger, og gå ut bare for å se på Vidøla.
Den ser ut som ei sånn gullgraver-elv.
Og det finns mange skjulte skatter her i Vidalen...



Vi tok en stopp hos Blomster-Hans også.
Huset er velstelt og fint, men jeg skulle ønske noe ble gjort for å hedre mannen som levde her. En liten minneplakett, i det minste.

Siden vi nå var nesten nede i Hedalen, så jeg ingen grunn til å snu...

Endelig tilbake til Strøen 😊


Etter en god natts søvn, la vi iveg oppver stien fra 620 neste dag.


Tassen hoppa fra stein til stein, Nalle dilta med - sånn hakk i hæl.


Sola kom og gikk


Myrulla såg nesten ut som skydottene


Så var vi oppe på Slakollen.


Så deilig.


Den fineste utsikt i verden.



De mørke skyene gjorde sitt til at vi valgte å nyte stunden på kollen.
Det var ingen vits i å stresse med å gå lengre innpå fjellet.


 Etter nærmere en time på topp, fortsatte vi ned mot setra.

Måtte smile litt av Mikkels 'hilsen' akkurat her.
Hva er dette slags lureri?


Nede ved setra herska fred og ro.
Det var ikke en eneste sau å se engang.


På T-stien ble jeg plutselig oppmerksom på at høsten var kommet, liksom!
Den frodige blåbærlyngen var borte, lauvet likeså!!



Det er antagelig den glupske bjørkemåleren som er syndebukken her. Jeg visste ikke at den gikk på blåbærlyngen, men det såg slik ut. Det var bare tyttebærlyng og granbar hadde fått stå i fred.

Kom det ei regnskur?
Nei, jeg husker ikke. Men vi tok oss en matbit og en liten blund, før vi tok en tur nedover Strøselva.


Da vi sto nede ved Høgfossen, kom sola fram igjen.
Guuud, så flott det var!

Hundene liker seg ikke så veldig godt på slike steder...

Det er bratte bakker oppatt, og jeg begynte tidlig å fable om en dukkert.


Baderingen ble henta fram igjen. Jeg må virkelig innrømme at den er ett nyttig hjelpemiddel.
 Iskaldt vann eller glatte steiner - you name it.
Alle som er litt pysete, burde prøve en GUL badering.



Det er liksom bare å kaste seg uti det, da!

Så kom ihvetfall regnet.
Vi pakka sammen, takka for oss - og kjørte hjem.

Søndagen kom, og jeg fikk kaffe på senga.
Jeg rakk en dusj også, før jeg fikk telefon med spørsmål om jeg kunne steppe inn for ei som var sjuk.
Da var det bare å hive seg rundt i en fei.

Arbeidsdagen på Notabene var fra 12 - 18, altså var det mange timer igjen av søndagen.
Og det passa bra, siden vi hadde fått besøk av to langveisfarende som ønska seg så veldig en fjelltur eller to!
Været var litt usikkert, men ...



Tassen var også kjempeglad for å få seg en kveldstur...

...og en anledning til å vise seg fram 😅


Nalle dilta da med, han også.

Han Bjørn langa skikkelig ut!
- og så Tulle-Tassen, da....linselusa 😂

VÆR er fasinerende

og Norge er utvilsomt eksotisk for svenske damer


Da vi nærma oss toppen, slapp jeg Nalle...



Hadde det ikke vært for Tassen, hadde Nalle vært på toppen før Nathalie, trur eg
 😉
- men jeg må si de imponerte, de tre blad Mathisen!


Tåka kom sigende, for og gæli.


Men alle var i trygge hender hos turoperatør Natten 😝


Vi kom oss helberga ned igjen alle sammen.

Gjestene hadde innlosjert seg i Olabu, og klokka var ikke mange da de kraup til sengs den kvelden...



Og snipp snapp snute, så var den nestsiste søndagen i juni ute...