Høgt og lågt med Tove og Barfi

Tove og Barfi dukka opp seint på fredagskvelden, men tidlig morgenen etter var vi klare for tur. 

Etter litt grubling, tok jeg sjansen på at deler av Ålingsfjella var noenlunde fri for snø - og samtidig ligger det mange geocacher som viser veg til nye steder i dette området. 

Jeg hadde aldri før vært på Bleste! Ikke Tove heller, for den saks skyld
- men det var lett å finne fram.

Ganske snart åpenbarte utsikten seg mot Lauvdalsbrea og Blåbergi - topper på rundt 1600 moh, og mot Bleste - en liten topp på bare 1077 moh.  



Vi tok pause i hver eneste snøflekk innover. De var kjærkomne. Og vi plukka med oss en cache eller to på vår vei. 

En riktig så fiiin Halling-varde, Tove var fornøyd med den.



Det var selvfølgelig ingenting å si på utsikten heller.



Det blåste en varm vind, så vi slo oss ned og tok fram nista.

Og tok livet helt med ro.
Vi begynner å bli gode på det, syns jeg!

Man trenger ikke å gå så langt for at turen skal være fin, nemlig.

Vi er heldige som har muligheten - og evnen - til å oppleve fjellets ro.



Da det dukka opp ei fin lappefrøken ved varden, vart det litt vanskeligere for Tølle å holde seg på matta. Men han var ganske flink!



Så det var ikke hans feil at vi pakka sammen og tok farvel med Bleste 😎

Vi tok oss tid til noen snøbad på tilbaketuren. Her var det akkurat passe mye snø, og stien var lett å følge. 

...spesielt med to sporhunder som spora lappefrøkena nesten helt tilbake til parkeringsplassen ved Svarthamar.



Det var mange fine, gamle tun å se etter vegen ned til Votndalen.
Kjøreturen fortsatte opp til Rødungstølen.

Vi hadde hele dagen å ta av, og klokka var bare 16 da vi bestemte oss for å prøve å finne en cache som vi gikk glipp av for to år siden, den litt irriterende svensken...

Den skulle finnes på Rødungsberget. En av fjelltoppene baki der.


Så det var bare å begynne å gå da vi fant en merka sti.



Men så lett skulle det likevel ikke bli 😅




Stien forsvant stadig under kjerr og bekk og under store snøflekker...

Barfi storkoste seg 💓

Men da vi kom fram til "berget", blei vi litt betenkt.
En diger snøskavl hang over stien.
Etter "nøye vurderinger fram og tilbake" - haha, vi kunne selvfølgelig ikke gi oss, bestemte vi oss for å gå rett opp.  Men vi ville for all del unngå å bli tatt av snøras i juni, det hadde vært passe idiotisk, så vi så oss ut ei mulig klatrerute til topps.

Huttetu, hva gjør en ikke for en skarve geo-cache.
Men joda, vi nærma oss målet vi hadde satt oss, sakte men sikkert!

foto; Tove Nordheim

Men gud for ett slit!
Bikkjene imponerte med sine velberegnende hopp og sprett, de kunne ikke som oss tobeinte - klamre seg fast i lyngen og be FaderVår



Spenningen fortsatte da vi (ihvertfall jeg) nådde toppen på skjelvende bein...
var det mulig å finne cachen?

Vi fant luringen.
Så satte vi oss ned på den luneste plassen vi fant, og åt nista mens vi vurderte neste trekk...



Det var ganske kjølig da sola forsvant, og vi kunne umulig komme oss ned samme veien som vi kom opp 😬
Heldigvis hadde vi fremdeles strøm på mobilene, og TopoGPS viste en annen sti ned fra fjellet.


Frågan var da bare om stien var tilgjengelig...det lå masse snø her, vi var tross alt 1248 moh.



Sola titta fram ett øyeblikk og utsikten mot Reineskarvet var praktfull!

Det var langt ned, og vi måtte bare begynne å gå 😆



Vi er alltid optimister - inntil det motsatte er bevist.

Det gikk så fint, atte
- sjøl om vi ikke kunne ta oss tid til like lange snøbad som vanlig.

Vi trengte litt flaks på denne nedturen, og vi fikk som fortjent.
Det blei enda en uforglemmelig fin rundtur!

Tove har også skrivi om lørdagsturen i bloggen sin.
Det står å lese her 



Vi rakk å hilse på Hege og Maxen som holder til i Vats Fjellhandel før vi kjørte heim til Bergheim. Det var litt av ett sted de har fått seg der oppe.
Anbefaler alle å stikke innom.
Og nå har vel snøraset gått, så turen til Rødnungberget kan også trygt anbefales!