Ferien min var over, men etter en arbeidsdag var det bare om å gjøre å komme seg ut igjen og nyte de fine sommerdagene.
Tove er fremdeles permittert, og siden Barfi har hatt godt av turene våre, er de ikke vonde å be om å bli med på tur.
Vi tok oss tid til å hilse på Bjørn på Orrebu. Han var travelt opptatt med å male de siste veggene på uthuset, før det blei for varmt i sola.
Og vi gjorde klokt i å komme oss avgårde.
Tove er fremdeles permittert, og siden Barfi har hatt godt av turene våre, er de ikke vonde å be om å bli med på tur.
Vi tok oss tid til å hilse på Bjørn på Orrebu. Han var travelt opptatt med å male de siste veggene på uthuset, før det blei for varmt i sola.
Og vi gjorde klokt i å komme oss avgårde.
Planen hadde ikke vært helt klar, annet enn at vi ville til Vassfaret.
Da kunne vi jo like godt ta turen inn i den aller villeste naturen, tenkte jeg.
Opp på Bringen, f.eks
 |
| Tove beundrer Bringen, september 2018 |
Bringen Naturreservat ligger innerst i Vassfaret indre Landskapsvernområde,
og jeg visste jo at Tove kunne tenkt seg dit.
Dette var ikke den varmeste dagen, men vil man opp på Bringen, blir man garantert varm uansett. Vi starta å gå fra Strøen, fulgte grusvegen noen km, før det bar rett til skogs.
URskogs...
En skulle vært like spretten som Tølle og Tassen! De tar seg lett fram uansett hvor ulendt det er. Tove er derimot sterk som en bjørn, og greier seg veldig bra likevel 😉
Etter helgas regnskyll, rant det rant småbekker nesten overalt. Vi drakk av hjertens lyst, og skylte oss med det kalde vannet.
Deilig!
Etterhvert åpenbarte utsikten seg, og terrenget flata ut da vi omsider kom opp.
Vi fortsatte å gå helt ut på Bringen, og da var det på tide med ei skikkelig pause!
Tølle går ikke langt fra sin kjære Tove 💓
Vi måtte selvfølgelig ta ett gruppebilde av oss ved den vesle varden som markerer Bringens høgeste punkt 996 moh
 |
| foto; Tove Nordheim |
Ned av Bringen måtte vi ihvertfall.
Her ser vi rett opp i Buvassjuvet, og fosseduren hørtes lang vei.
Vilt og urørt, og ganske utilgjengelig.
 |
| foto, Tove Nordheim. |
Nå sto valgets kval, korteste alternativ: 1.gå samma vegen tilbake,
2; gå ned i Buvasslie og oppatt ved Suluvatn,
eller 3; opp til Strøslie, forbi Skardet og over Trytetjernåsen...
Men selvfølgelig uansett ikke før vi hadde vært innom Mortenshøla
En gjør seg sine funderinger når man sitter på ett slikt sted. Hula er ikke stor, men vi kunne fint slått oss ned her,vi. Og kanskje har det bodd en fredløs kar her, en med navn Morten, men ingen vet helt sikkert.
Jeg legger ved historien om Skotte-Morten, så kan man tro det man vil 😊
https://neshistorielag.org/sagnet-om-skotte-morten/
Tilslutt hadde "vi" bestemt "oss" for å gå videre...
Vi skal til seters, gutter!
Det går en rødmerka sti fra høla og videre oppover Strøslie, som er veldig grei å følge. Turoperatør Natten mente den skulle følges uten tull og fjas...
...det er jo bare ett par km fra høla til Strøsliseter...
...og på den idylliske setervollen passer det utmerket med ei pause.
Der blei vi sittende lenge, nesten en time.
Fisken vaka og gauken gol, og bikkjene tok faktisk en liten blund.
Klokka nærma seg halv åtte, og myggen begynte etterhvert å bli veldig innpåsliten. Tilslutt måtte vi pakke sammen, og legge på sprang.
Vi tok oss ikke tid til en stopp ved Skardtjern engang, vi bare hasta videre...
I nedoverbakkene mot Skardet la Barfi seg i tet og pilte avgårde med gutta på slep.
Vi rakk bare såvidt å beundre årets blomsterprakt ved Skardet
- og den gamle setra nederst på vollen, såg kjempegammal ut i år...
Tassen tok styringa da vi kom nedpå vegen, men vi tok en liten avstikker til skogs igjen, for å ta en titt på restene etter Venedokk.
Det er slikt en bare må gjøre når en er i nærheten...
Så åpenbarte Trytetjern seg 😍
Det er ingen sti over Trytetjernåsen, og jeg har prøvd mange ganger å finne den raskeste vegen over - uten å egentlig komme noen veg 😅
Men jeg har jo gjort meg noenlunde kjent, og vet ihvertfall hvor vi ikke bør gå.
Vi tok ei lita pause midt oppå åsen, og da la de seg til å sove, alle tre.
Det var stille og fredfylt i skogen.
Sola var iferd med å gå ned, da vi endelig kom over på "rette sida".
Det var sjølveste St.Hans-aften og det var så lyst og fint, enda klokka var 22.30
Det gjorde godt å se igjen Strøen da...
Tove og jeg bevilga oss årets første bad, mens Barfi, Tølle og Tassen venta tålmodig på land...
På Orrebu ble st.hans-bålet tent, og en times tid seinere kunne vi krype til køys, stappmette av grillmat og gode opplevelser.
Neste dag venta nye eventyr...
Så mange fine bilder fra den fine turen vår. Det er ikke rart jeg er mye mer sliten enn deg, jeg går jo flere km lenger! I følge karta på min telefon ;)
SvarSlettHaha, ja rart hvordan telefonen tilpasser seg :)))
Slett