Opp dit skulle vi på tirsdag.
Det var varmt og fint, men noen mørke skyer kom og gikk mens vi snegla oss oppover den bratte stien.
Det var varmt og fint, men noen mørke skyer kom og gikk mens vi snegla oss oppover den bratte stien.
Tølle og Tassen tok seg imponerende lett fram, vi andre sleit litt mer...
- men jammen ligner de to gapatroster 😂
Barfi liker egentlig nedoverbakker best, men ho syns nok dette var litt spennende, og Tove var heldig som hadde en trekkhund
Det er nesten umulig å få fram på ett bilde, men det var bratt!
Heldigvis var det ikke mer enn snaut ett par km opp til hula.
Utsikten var upåklagelig.
 |
| foto; Tove Nordheim |
Tenk om det var røvere der!!
Wow for en utsikt!
Det var bare såvidt jeg turde kikke - Tove er av det mer vågale slaget.
Ofte litt for vågal, føler jeg.
Men det var heldigvis ingen med skumle hensikter der.
Det var høyt under taket, men sørgelig lite gulvplass der inne...
Jeg lengta fort ut i sola igjen...
Dette var virkelig ett utilgjengelig og merkelig sted!
Veldig bra at Ringerike turistforening tilrettelegger stien med nylontau og god skilting, slik at ingen trår feil.
Det var veldig moro å ha sett hula med egne øyne.
Vi har fabla lenge om å besøke stedet, etter at vi hørte om den i forbindelse med geo-caching.
Det skulle altså ligge gjemt en cache her ett sted, men for å finne den måtte vi fortsette opp til toppen. Gudskjelov at stien var merka og at tauet var i orden!
Forvridde furuer 690 moh
Rett der nede ved Saksentjernet sto bilen parkert. Herfra kunne man se Soknabruket.
Og snødekte fjell, blåe fjorder - og skog. Uendelig masse skog...
Det var på tide med dagens første matpause.
Og ett gruppebilde!
Etter ei lang og god pause, var vi klare til å gå videre. Men først måtte vi se oss litt mer omkring på det som engang i tiden hadde vært en bygdeborg for tjuver og røvere. Det må ha vært klin umulig for inntrengere og lovens lange arm å komme opp hit, ja. Det er stupbratt på tre sider. Der det er tilgjengelig, hadde det vært steinmurer, så det var lett for røverne å forsvare seg...
En gang hadde røverne røva ei jente som het Tove... Tiril-Tove
Vi kom oss ned fra "borgen", og ned i en vill og frodig skog.
Vi fulgte stien som gikk rett til Tjuenborg-koia.
Deretter gikk vi over mang ei søkkvåt myr...
Etterhvert endra landskapet seg litt igjen.
Vi burde vel ha gått utpå Hestebrenna, men der og da følte vi at vi hadde sett nok utsikt. Vi fulgte istedet stien som gikk rett mot Partisanersteinen.
Det var utrolig fint her, men vi savna noen solstråler!
Den blåmerka stien førte oss rett mot målet.
Partisanersteinen
Olav og Haakons signatur er hogget i stein.
Tove sa at gjesteboka fikk holde for oss.
Så fant vi cachen.
Tølle trodde sikkert det var en kongelig matpakke eller noe...
Barfi lå i lyngen og gjeipa, litt lei av å vente på det ene og det andre, kanskje?
For vi måtte beundre utsikten mot Bukollen...
...og Totjerna...
...før vi dro fram nistesekken igjen...
Det var veldig idyllisk her.
Innimellom titta sola fram også, og vi kunne ikke bedre ha det.
Ett bilde til av Partisanersteinen og mine gode turkamerater 💓
Jaja, det var på tide å komme seg hjemover.
Det var ikke badetemperatur...
Vi måtte gå tilbake den veien vi kom, omtrent en km.
Det var her det var så fint...
Etter ca en km delte stien seg, og vi gikk enda en km nedover mot Vesle Leintjern.
Da kunne det passe med ei liten matpause igjen.
Skikkelig fin skog med masse myrull!
Det var en utrolig "velstelt" og fin sti, det må jeg si.
Jeg tror aldri jeg har gått på en så lettgått sti før.
Ringen var nesten sluttet, da Tjuvenborg dukka opp igjen..
Turen blei omtrent 11 km. Det var tungt å gå i de våte myrene, og det var fryktelig bratt opp til hula, men jeg tar gjerne turen omatt.
Utpå høsten.
Tusen takk for sommerferiens fineste tur, Tove!
Håper du syns det var like koselig som jeg syns det var.
(Hennes versjon av turen ligger her 😉)
Vi ses!
Håper du syns det var like koselig som jeg syns det var.
(Hennes versjon av turen ligger her 😉)
Vi ses!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar