Ranglefanter

Det begynner å bli ei god stund siden gutta og jeg rangla til Kolsrud...

Det var den 11. juli, faktisk!

Det var på en tirsdag, som om det har noe å si..  På grusvegen mellom Bergheim-kroken og Kolsrud-kroken,  møter en uansett aldri en eneste bil, for vegen er nemlig stengt med bom i begge ender.

Så her er det koselig å gå, uten å slite seg helt ut.

Flekkmarihånd vokser tett i tett i grøftekantene - bare se men ikke røre. 

Det er vel den vanligste av alle ville orkideer i Norge, men dog - den er finest der den står!

Da vi etter ett par timer kom til Kolsrudbrua, sendte jeg sms til gubben og ba om å bli henta. Kjekt!

Han brukte ikke stort mer enn ti min. å kjøreturen på rv7.

Kolsrudbrua er gammal og veldig smal, den er ikke beregna på store kjøretøy i det hele tatt - så traktorer og lastebiler må bruke Bergheimbrua i Nesbyen kommune og kjøre grusvegen om de skal til Kolsrud i Flå kommune.. Litt kinkig, det der. Men Flå har så mange bruer å holde styr på, så denne "avkroken" blir liksom glemt - og de få familiene som holder til her, må greie seg sjøl som best de kan.

Slik er det gjerne å bo i utkant-Norge.

 

Mamma, GroM og Karl Ottar var hos oss på kaffeslabberas en dag. Sandnesværingene hadde sommerferie, og da er de så flinke til å ta seg av gamlemor. Synd at det var mest dårlig vær den tida de var i Hallingdal, men det er det ikke så mye å få gjort med - anna enn å gjøre det beste ut av dagene.

Det har kommi ei regnskur eller to mest hver bidige dag i hele juli, tror jeg.

Tilogmed den kvelden smådamene skulle være med å trene hund, måtte det regne. Stri-regne!

Men vi trossa regnguden og alle hadde det moro likevel.

Tølle og Findus er ikke så nøye på om de blir litt våte, de da. Og jeg har både regnfrakk og regnponcho, så jeg holder ut. Men det er ikke til å komme fra at en savner å gå tur uten å ta alle forholdsregler.

Tassen er den som liker regnvær aller minst. 

Han må ha på seg regnfrakk, og han syns ikke noe særlig om det heller.

Han har en tendens til å bli langt etter oss når vi går tur...

Villbringebær-kjerra vokser tett i tett langs bygdevegen, og det setter lundehundene stor pris på.

De skal plukke sjøl. De tar det som vokser nederst, jeg tar det som blir igjen øverst.

Ingenting smaker vel bedre enn søte, små villbringebær!

Det ser forresten lovende ut for villbringebæra for de neste sesongene også, for det er hogd mye skog i Bergheimkroken denne våren. Det dufter friskt av kvae. Villbringebær og løvskog vil få god plass å utfolde seg på ei stund. 

Det som er synd, er at det blir perfekte leveforhold for flåtten også. Vi har nesten ikke hatt flått her i dalen, men nå blir det mer og mer av den. Den lever som kjent i løvskog og grass.

Ja er det ikke det ene, så er det det andre.

Skogen vi brukte å gå tur i er borte, men utsikten er bedre.

Det er styggfint i Bergheimkroken, på en måte!

Gutta brydde seg ikke om slikt.  De sto på en stein og gjorde seg fine,

 - og plutselig skinte sola igjen 😎

Men hjemturen var noe sølete, det er ikke til å komme fra 😅

Denne skogen har også blitt borte. Tupperudåsen er ikke til å kjenne igjen.

Det har blitt åpent og oversiktelig på den andre sida av Bergheimkroken også, etter at det ble rydda under "høgspenten".

Det har igrunn blitt fint å gå runden om Geitsund igjen.

- og i går rakk vi nesten heim før det kom ei skur!

 

Jeg hadde besøk av ei flaggermus her om dagen. 

Det var nok Stripa som hadde tatt den med seg inn, men den hadde greid å komme seg ut av katteklørne heldigvis. Det er det ikke alle som greier, ho er en grusom lystmorder, rett og slett! 

Vi snakker om vår kjære huskatt, ett skikkelig rovdyr, altså 

- egentlig mer ondskapsfull og sadistisk enn både bjørn, ulv og gaupe tilsammen. 

Men denne stakkars flaggermusa så ut til å overleve. Jeg kunne ihvertfall ikke finne synlige skader, så jeg satte den ut på ett trygt sted, og neste morgen var den borte.

Min form for jakt - er Stolpejakt

En dag i forrige uke, ble Mona og lille Tussi med på jakt i Natten, Nesfjellet

Vi hadde ikke sett hverandre på lenge, og det ble en trivelig tur rundt omkring i forskjellige stier mellom hyttefelta

- og mellom regnskurer, selvfølgelig 😅

Tørr og fin sti over myrene!

Utsikten var derimot ikke så altfor mye å skryte av, syns jeg.

Golfbanen i Natten glir inn som en naturlig del av landskapet...

Det er litt fasinerende, da - at folk kan gå omkring på en bane en hel dag.

Det sto en stolpe på veien inne i golfområdet, men så fort den var scanna - stakk vi derfra.

Jeg mintes hvordan Tove og jeg ble utskjelt på Storøya i fjor, da vi snek oss rundt i utkanten av golfbanen. Jeg har forstått det slik at golf er en risiko-sport😅

Moltekarten sto forresten tett i tett den 17. juli. 

Det spørs om den hadde en sjans til å bli stor og gul i disse traktene.

Vi avslutta dagen med middag på Nystølen.

Da hadde vi tatt 11 stolper og gått omtrent 5.5 km. 

En helt ok tur - og en kjempekoselig dag sammen med Mona!

Tussi hoppa inn i bilen, og kunne muligens tenkt seg en kveld med gutta også 😍

Neste formiddag skinte sola da vi fikk storfint besøk av Skoglund's og frk. Nova!

Nova har også en slags hudsykdom, og Tassen gjorde alt han kunne for å sjarmere damen. 

Jeg syns ho ser litt betenkt ut her, men 😅

Liv Kari er sånn reserve-mamma for Nova, og de er så heldige med hverandre!

Når de er på hytta i Veneli, er de ikke lengre unna enn at vi får til ett lite lundhund-treff

 

Det viste seg å være umulig å ta ett vettugt gruppebilde av oss villstyringer 😆

 

Tusen takk for besøket!

Nova, Tassen, Findus og Tølle

^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^^

Ett litt sånn merkelig knippe lundehunder, ihvertfall ganske sjeldent og ekslusivt!

(siden norsk lundehund er en av verdens sjedneste raser ;)

Nyt ferien, den som kan - og den siste søndagen i juli!

Snart er det høst 

- eller kommer sommeren tilbake??