På tur med Bella og Varga - og Kort Luntehund

Vi hadde bestemt oss for å ta en skitur sammen forrige søndag, Lillian og jeg.

Jeg følger alltid med på yr, og så til min forferdelse at vi risikerte å blåse bort om vi vågde oss til fjells. Men når vi har bestemt oss for å ut på tur, så skal vi på tur. Og nok en gang måtte Plan C iverksettes, fordi plan A blåste bort, og plan B hadde gått ut på dato...dvs at stien opp til Turufjellkoia ikke sto avmerka på kart lengre...

Først da jeg kom til Flå og fikk studert skogsliene på østsida, ble det klart hvor søndagsturen skulle legges...

Det er ikke så farlig om det blåser i skogen, så lenge sola skinner!

Denne stien sto på kartet, den var tilogmed merka med rødmaling og piler!

Det at jeg som kjentmann aldri hadde gått den før, gjorde det spennende. Jeg visste den var bratt, og jeg håpte den var fremkommelig...

Endelig fikk vi treffe Varga! 

Den «lille» hvite gjeterhunden på 4 mnd var allerede godt turvant og holdt seg ikke i ro ett øyeblikk. Det var bare såvidt ho hadde tid til å hilse på meg, før ho befant seg midt i flokken.

Findus var i syvende himmel over å få treffe Bella igjen, han kunne ikke se seg mett på henne...

Lillian var klar for en utfordring, og vi la optimistisk i vei oppover skogen. 

Det var imponerende å se hvor tøff Varga var på tross av sin unge alder. Ho kryssa bekker med stor selvsikkerhet og var ingen sinke på noe vis. 

Det var bare Findus som satte bremsene på, titt og ofte, egentlig.

Han var litt misfornøyd med dette nye opplegget, fordi han syns valpisen til stadighet kom i veien mellom han og Bella. Han ga henne overraskende streng beskjed om å holde seg unna ett par ganger, men ho tok det heldigvis med ett smil.

Tølle er Tølle. Han vil bare gå. 

Men tilogmed han begynte å lure på om han var på vei rett til himmels - så bratt som det var der ei stund!

Da den bratteste kneika var unnagjort, svingte stien og vi kom dit som blåveisene med ekstra lang stilk, bor. De så ut til å måtte anstrenge seg for å få noen solstråler på seg, stakkars

Skogen ble finere og finere, og stien var lett å følge.

Da utsikten ned på Krøderfjorden åpenbarte seg, måtte vi ta ei liten fotopause igjen

Varja la seg vel til rette da vi kom til dagens første snøflekk. Ho er den fødte vinterhund, som såvidt er i ferd med å erfare hva ei ny årstid innebærer av sol og varme

Stien bar tydelige spor fra ei annen tid. Den har nok vært brukt som både seterveg og tømmerveg. 

Jeg har lenge vært nysgjerrig på hva Sisselstein er for noe, og om det hadde sammenheng med krysset på kartet. Jeg ble engang fortalt at det vokste Sisselrot der, og at navnet kom derfra - men vi fant ikke ut av det. Ikke engang da jeg sto midt på krysset, kunne jeg se noe som helst. Mystisk.

Men at vi befant oss i en veldig fin skog, var vi ikke i tvil om.

Det gjør inntrykk å gå på slike steder. Vi koste oss oppover langs den fine vegen. Varmt var det også, og vinden plagde oss overhodet ikke.

Men Findus, han var litt slitsom. En overivrig frier som ikke ville gå foran Bella, og ikke bak. 

Bella er utrolig godmodig og tålmodig, men det fikk da være måte på svermeri. Jeg blei reint flau av ung-gutten med det kåte gliset!

Vi hadde kommet ganske høgt opp i lia, da vi plutselig møtte på snø. Råtten snø.

Vi var i en slags liten bekkedal, og håpet at det kanskje var bart bare vi kom opp - men da nekta Findus å gå ett eneste skritt framover. Det var ikke snøen som var grunn til at Findus satte alle bremsene på, neida - det var det at vi gikk foran Bella!

Da var det ingen kjære mor, nei

Med Findus på armen, stavra jeg meg opp og fram

Å bekken bruste og Findus gret...

Hva den kjærleiken kan gjøre med en stakkar 😅

På den andre sida av bekken, var det bart og fint - men det var nytteløst å prøve å komme seg over dit.

Og da vi tilslutt kom opp, innså vi at vi ikke kom lengre.

Jaja, det var ingen skam å snu - for vi hadde sannelig gjort så godt vi kunne.

Det var lettere å gå nedover.

Men jammen hadde vi truga oss lengre på snøføret, enn vi huska.

Det var hardt for Luntehunden å gå bakerst, men det var tross alt lettere for alle oss andre 😅

Og brått var vi tilbake på den tørre, fine stien 

- og begynte å se oss omkring etter en plass hvor vi kunne sette oss ned.

Vi fant ett sted med fin utsikt!

Småtassene var ikke i stand til å legge seg og kvile, ikke etter at de hadde spist nista si engang.

Varga hadde aldri vært på tur med slike typer før, men ho og Bella hadde ihvertfall vett nok til å legge seg på lading!

Vi har det egentlig veldig koselig på tur sammen, altså!

Stien var utvilsomt aller finest her øverst i lia, og på tilbaketuren fikk vi utsikten på kjøpet også.

Eventyrlystne som vi er, valgte vi likevel å gå en annen vei ned igjen...

I følge kartet skulle det være en sti her også. Den fant vi ikke like lett,

 men Tølle fant seg en stor stein.

Det hendte visst en gang innimellom, at Findus fikk tak i sin Bella...

mens vi gikk og gikk gjennom tett skog. Brattere enn bratt var det også 😅

Plutselig stemte kartet med terrenget, og det var mulig å følge stien med stø kurs mot Travendalen.

Stuedøra sto åpen, men det var ingen heime. 

Det var tegn som tyda på at det var lenge siden noen hadde bodd her. 

Kanskje ingen har bodd her i Travendalen etter Guro Sivertsdatter Travendalen.

 Dette portrettet av henne ble malt av Adolph Tidemand i 1874, to år før hans død.

Vi tok ett siste blikk opp lia vi kom fra, før vi forlot den vesle plassen.

Like etter passerte vi Trolltjern.

Det var godt å gå på flatmark og ha fast underlag under skoa igjen 

Idylliske Trolltjern, der Karussen bor...

Turen vart ikke lang, men den var fin! 

Lillian har blogga om den for lenge siden, det kan den som vil lese om her 

Jeg satser på en ny tur i samme område når snøen forsvinner, og det kan da ikke være lenge til?