Finnesetkollen

17.mai 2024 var en ualminnelig fin dag.

 

Vi skulle egentlig vært på tur med Lillian og co denne dagen, men ho ble forhindra i siste liten.

 Dermed ble det omstilling i planene, for den turen vi hadde tenkt å gå - den får vi ta sammen ved en annen anledning.

 🇳🇴 Gutta og jeg fikk en fin 17. mai likevel 🇳🇴

🇳🇴 og det håper jeg alle andre i Norges land også fikk 🇳🇴

Turen jeg skal skrive om her, gikk vi på tirsdag denne uka.

Jeg var ikke helt sikker på om jeg orka å gå oppover bakkan i det hele tatt, men noe måtte jeg jo finne på. Og når man ikke har bil, må man gå om man vil komme seg noe sted. 

Da vi kom opp til utsikten, tok vi oss en kvil. 

Det var da jeg så på mobilen, at Bjørn var på sporet av oss. 

Våren som begynte så fint og forsiktig, eksploderte da sommervarmen brått slo til for alvor.

Den slo nesten knock-out på meg!

Plutselig blomstrer både blåbær og tyttebær 

Grana likeså.

Fuglesangen har stilna, for fuglene har andre ting å tenke på nå. 

Mens vi satt der i fred og ro og venta, satte Tølle og Findus igang med lurvelevenet sitt, 

men det var falsk alarm - gang på gang.

Hm, hvor blei det av Bjørn?

Tilslutt rusla vi sakte videre, og tok en avstikker - som egentlig er en snarvei - oppom Finneset-løa. 

Jeg tok noen inspeksjonsrunder, og kunne konstantere at alt var omtrent som før. 

Det er godt å se den igjen, men det er ett under at deler av løa fremdeles står oppreist. 

Så tusla vi sakte videre opp til Finneset, og der satte vi oss ned på dørhella.

Jeg tok fram nista mi, som var meget fristende...

 

Alarmen gikk igjen - og denne gangen hadde de rett.

Vi bad ham slå seg ned, men han var klar for å gå videre med en gang

Der har blitt nesten ugjenkjennelig her oppe etter ar det ble hogd.

 Kanskje så det ut slik den gang det bodde folk på Finneset. Det skal ha vært flere hus, og de hadde sikkert både sau og geit på beite.

De mange steinrøysene i området vitner om det.

Vi forlot veien igjen, og begynte å krabbe oppover en bratt traktorvei.

Vannflaskene ble fylt opp med kaldt og friskt vann i bekken før vi fortsatte. 

Det var som sagt bratt, men heldigvis kom det noen svalende vindpust. 

Ellers hadde det knapt vært til å holde ut!

Vi ble overraska over å finne A room with a view her oppe, så langt fra alfarvei

Det var oversiktelig og fint på den vesle kollen, men vi begynte å se oss om etter den enkleste ruta til en enda høgere kolle…

Men først tok vi ei lita pause i gapahuken 😅

Det var grei temperatur inni skogen. Men vi holdt varmen - ingen fare . 

Vi begynte etterhvert å tro at vi nærma oss målet, og bevegde oss ut mot kanten for å se på utsikten.

 Noen hundre meter der nede ligger Bergheim…vi kunne se bilene på rv 7

Men vi hadde enda ett stykke igjen å gå.

Heldigvis fant vi ett dyretråkk som førte oss enda høgere opp. 

JEG FANT - JEG FANT !!!  

Det var ett skrøpelig og bortgjemt Triggerpunktet, men det betydde at vi var på toppen 902 moh!

Skogen sto tett omkring, så vi ville finne oss ett annet sted der det var finere å kvile på laurbæra

Vi måtte gå litt nedover igjen, for å komme bort på utsikten. 

Det var stupbratt fjellvegg ned mot Kvelven.

Vi slo oss ned på en stein og der satt vi godt ei stund.

Det gjorde seg med en vannslurk for liten og stor.

Det er spennende og givende å gå på slik oppdagelsesferd!

Bjørn var veldig skeptisk til reinmosen - den var knusktørr, men glatt.

Jeg fikk stadig formaninger om å holde meg unna kanten 😅

Vi ville prøve å finne en litt slakere vei ned igjen, 

men det er fort gjort å miste retningen når en stadig må gå omveier fordi en møter på råtten snø. 

 

...eller snø og myr og småtjern...

Men det var fin skog,  og det var langt ifra larmen på Bergheim Stasjon 😅

Jeg brukte TopoGPS ganske flittig, og sikta meg inn mot den gamle setervegen til Siggeset. 

Vi måtte jo komme på den til slutt, sjøl om det terrenget var temmelig kupert til tider.

Lundehunder på stein.

Det skjer rett som det er - når de syns det er på tide med en godis f.eks. 

Men de begynte nok å bli litt slitne av hopp og sprett.

Det var godt å komme på stien. Den var tydelig og fin, noen steder. 

Den gikk langsmed bekken ei lita stund. 

Ellers så vi litt forskjellig på turen.

Det der har jeg sett før engang.

 Det var faktisk sju år siden - jeg fant igjen blogginnlegget fra 2017!

Stien var vanskeligere å se enn jeg mintes, men Tølle viste vei så godt han kunne 

Vi tok "feil" avstikker ett sted inni skogen, og kom ut for høyt oppe.

 Men vi kjente oss igjen i hogstfeltet, og på toppen av den vesle kollen, kunne vi skimte gapahuken.

Ringen var sluttet.

Like etterpå var vi tilbake på den samme traktorvegen, som vi hadde slitt oss oppover noen timer tidligere. Da var vi nesten hjemme, bare 4-5 km nedoverbakker igjen 😅

Da vi kom ned til Utsikten, fant vi oss en plass i skyggen.

Vi trengte litt ladetid alle sammen før vi kunne fortsette

Klokka var ca 19.30 da vi var nede på Plassen til Tassen.

Etter 8 timer på tur, var det godt å komme heim

Det hadde vært en varm maidag, og flere skulle det bli 😎