Slakollen - og så videre

Dagen derpå var himmelen blå, og målet var Slakollen. 

Det føltes som  evigheter siden sist, og den gang hadde Tassen vært med.

Så det var med blanda følelser jeg gikk oppover denne dagen. 

Vi gikk faktisk veien opp, og det kan jeg ikke huske sist jeg gjorde - men det var mest fordi jeg ville unngå å bli våt med en gang. 

Vegen er svingete og lang, men vi kom tørrskodde opp. Der ble vi sittende lenge, uten å vite helt hva vi skulle ta oss til videre. 

Der var onsdag, og helt stille i Vassfarskogene. Jeg regna ikke med å møte noen uansett hvilken vei jeg valgte. Kanskje vi kunne lage oss en fin rundtur?

Tølle og Findus var de beste og de eneste turkameratene mine denne dagen 

Værgudene så ut til å være på lag, men jeg hadde lagt regnponchoen i sekken, for sikkerhets skyld. 

Den veier ikke stort, og kan være kjekk å ha. Dessuten hadde vi niste som skulle rekke for flere dager i fjellet, om så var 😅 Bedre med for mye enn for lite!

Vi fulgte stien nesten fram til Tinnsjøen. Der nede kunne vi kanskje risikere å møte på fiskere. 

Ett fint vatn er det, men vi hadde som sagt mat nok så vi valgte å holde oss i høyden 😅

Vi sikta oss som vanlig inn mot de høgeste toppene. 

 

Der tok vi oss en kvil for å nyte hellig grunn

Her er det stort og åpent og ingen sti. Jeg begynte å sirkle meg inn mot en topp  «i det fjerne»

Vann var det nok av. 

Tølle koser seg ❤️

Vi fikk noen regndråper på oss også, innen vi kom vi ned mot den andre enden av Tinnsjøen 

KUNST 

Toppen kom nærmere og nærmere, og det var vel omtrent her vi møtte på en sti. 

Like etterpå kom vi til ett stikryss i fire retninger, og da visste jeg akkurat hvor jeg ville gå.

Den steinrøysa der hadde jeg nemlig satt meg som mål. Den så av en eller annen grunn spennende ut!

Ved første øyekast så den bare ut som ei steinrøys, men hundene ble også veldig nysgjerrige

Det viste seg å være ei stor og romslig steinhule med både  ildsted og bosu.

 Litt synd den lå like ved stien, men om det var tilholdssted for landeveisrøvere,

 så lå den jo meget lagelig til...

Herfra var det fri sikt mot Busufjell, som lå i skyggen - og vi sendte Elin og Toivo en vennlig tanke.

Her skulle de vært! 

Stien var merka med både stein og blåmaling, og fortsatte beint imot Hellsæren/Moltefjellet

Jeg tok ett bilde av gutta ved dagens største varde - før vi snudde

Stien lå fint i terrenget og var tørr og fin enda vi passerte både myr og småvann 

Plutselig dukka taket til Slasetra opp nede i lauvskogen . 

Ringen var slutta, på en måte. 

Det er så frodig og fint der oppe. Vollen er svær og utsikten magisk. 

Her skulle det vært yrende seterliv!

Under det store fjøset ligger en gammel trebåt - som ikke har sett vann på uminnelig lang tid.

Den har nok hatt sine beste dager på Tinnsjøen, eller kanskje på Strøen. 

 Så langt utpå dag, gjorde det ingen ting om jeg ble våt. Derfor gikk vi stien nedover og unnte oss enda en liten stopp da vi kom ned til Nedre Slasetra. Den har en fantastisk fin beliggenhet den også. 

Men ingen sau eller geit her heller. Det lukter ikke engang.

Syns det er litt trist, jeg.

 Det er ei vannkilde bak seterbua, med det beste vann jeg har smakt på evigheter! 

Etter at jeg hadde slurpa i meg så mye jeg klarte, ble termosen fylt opp med det friske, iskalde vannet. 

Så fortsatte vi nedover uten flere avstikkere, men tankene gikk til Tassen 💔

Det var ingen å se nede ved demningen, men fossen hørtes godt 

Det er så fint å rusle omkring der også.

Det vrimla av rumpetroll i alle vanndammene på berget!

Jeg har tilbrakt noen timer her nede.

Nå hadde vi vært på tur i 6-7 timer og gått minst 12 km, så det var vel på tide å ta kvelden i Orrebu

Det ble enda en fin kveld.

Bjørn var heime hos Stripa, og hadde slikt å gjøre før turen til Trøndelag

Så da er det ikke mer å si om den dagen 😊