Fjellbekken renner stille og brer seg utover mellom stein og myr.
Det er godt å kjenne på at en har kommet opp, for det er bare å glede seg til resten av turen.
Det ligger fremdeles containere fra krigens dager, like inntil stien.
Slipplassen ved Fjellvatnet var den mest benytta slipplassen i hele det okkuperte Norge, med hele 18 flylaster. Det største depotet ligger i skogen nærmere Fjellsetra.
Der har jeg vært på cachejakt ett par ganger tidligere, så jeg droppa den avstikkeren nå. Men da jeg leste om cachen igjen, fant jeg forklaring på dette ødeleggelsen i Dølavegen, da en cachejeger beskriver møtet med en liten gravemaskin i arbeid i 2018. En mann satt i maskinen, og en mann gikk foran med spett og bidro så godt han kunne. De hadde forklart at de skulle ha skogsdrift ved Fjellsetra, og måtte gjøre forberedelser til det; de skulle bruke ATV til å få ned tømmer…
Fjellvatnet 980 moh
Den fine koia ligger herskapelig til.
Det sies at dette er den opprinnelige seterbua på Fjellsetra, som er flytta hit, og det kan nok stemme med tanke på størrelsen
Vi har kvilt ved båthuset som ligger like ved flere ganger, men nå tok jeg meg bare tid til ei kort pause ved Fjellvatnet.
Klokka nærma seg allerede 16, og det blir som kjent tidlig mørkt på høsten 😅
Stien følger en smal dal opp mot fjellet
Tølle og Findus sprang fremdeles att og fram foran meg. Jeg sa til dem flere ganger at de burde ta det med ro, vi har langt igjen - men de brydde seg ikke om det.
Sola skinte på toppene
Og bak oss lå hele Sæterknatten og fjella rundt og bada i sol
Stien gjør en sving på seg når en kommer opp, og det er nok lurest å følge den om en vil opp på Slafjellet.
Og det ville vi jo!
Dette er i hele tatt en flott Vassfar-runde, men kanskje litt for lite fjelltur.
Skulle gjerne gått omkring her i fjellet lenge!
Men vi kom oss opp på toppen i det minste 😍
Utsikten fra Slafjell er liksom endeløs, og en kunne stå og beundre den lenge
Kjerringa med staven storkoste seg
- men Findus ble utålmodig ganske fort 😂
Strøen og Kviturdkollen ses tydelig, men langt der nede
Slaputtan i kveldssol
Sist vi var her, hagla det. Det var da vi var på søndagstur, det
Jeg kommer aldri til å bli lei av denne turen i dette området
Det eneste som er leit, er at en må gå ned i skogen
Men det er jo så fint i skogen også!
Og så kommer en etter hvert frampå denne kollen, og da må en bare stoppe for å nye utsikten enda en gang.
Nå tok vi oss ei god pause. Termos og niste ble tømt, og beina våre fikk kvilt seg littegrann.
Det begynner å mørkne i skogen når klokka er 17.30
Men sola skinte fremdeles mellom trærne, og jeg hadde ikke hastverk
Jeg tenkte som så, at om det blir mørkt, går vi bare vegen ned fra Slasetra
Det var fremdeles sol da vi kom til Slasetra.
Og stien var det som frista mest, så da ble det en tur på stien 😅
Sett på maken - noe så flott!
Småtassene på orkesterplass
Jeg kan leve lenge på dette her 💚
Tølle er ikke den som går ikke forbi mange steiner, han lar ikke sjansene på en godis gå fra seg, nei.
Nedre Slasetra i kveldsol
De siste solstrålene farga setra gylden - jeg har vel aldri sett den så vakker.
Jeg ble klissvåt på beina nedover her, men hva gjorde vel det.
Vi hadde akkurat nok kveldslys
Det fantes ikke skumle trøll i Eventyrskogen vår,
- bare to små, og så denna kjerringa med staven 😅
Strøen, på sjølvaste vinterdagen 2025, da klokka var 18.30
Dette er utvilsomt den fiiiineste Vassfar-runden jeg vet om.
Etter ett par mil og vel så det, hva smaker vel bedre enn lapskaus på boks, en stille stund,
og enda ei natt på Orrebu?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar