Tenke seg til at Tove og jeg skulle få oppleve Aurlandsdalen sammen en gang til!
Ho har vært raskere enn meg til å blogge, så mange vet allerede hvilket eventyr vi har vært ute på
Det var ikke bare jeg som begynte turen med slitne bein denne mandagen, Tove hadde tross alt ett par seige fjellturer bak seg allerede. Men vi måtte jo bare gripe denne dagen!
Nok en gang skulle vi få se og oppleve den smale stien ned Nesbøgalden, og se gården ligge bada i sol.
Det var som ett eventyr!
Vegen var tørr og fin, og sjøl om det er smalt og det er langt ned til vatnet, følte vi oss på trygg grunn her.
Det var nok verre å ta seg fram før kløvstien ble sprengt ut i fjellet tidlig på 1900tallet, og folk måtte manøvrere seg fram på stiger som var festa i fjellsprekker…
Nesbø gard ble første gang registrert i 1664. Da gården ble delt 200 år seinere, skal det ha bodd 15 personer her. Det skal ikke ha vært fastboende her siden tidlig på 1900 tallet, så det begynner å bli ei stund siden det også.
Nå er det bare idyll på Nesbø gard og Fredløs blomstrer overalt. Jeg kom over ei nettside, der det sto at det skulle være mulig å få både omvisning og mat i det restaurerte fjøset,
Gården ligger inntil idyllisk til inntil Nesbøvatnet 806 moh.
Nedstigningen har så smått begynt.
Forrige gang vi gikk Aurlandsdalen, greide Tove å lokke meg med oppover Bjønnestigen…
Det var så absolutt en flott og spennende tur, men akkurat der og da tror jeg vi begge vi var glad den var unnagjort
Den vanlige ruta er omtrent like vill og vakker, men sine trange gjel og bratte juv, og mange merkelige jettegryter
Vi kom til en utrolig fin plass der det var tilrettelagt for campere. Her rant elva stille forbi og det klare, grønne vannet innbød til ett bad…
Striden om utbyggingen av Aurlandsdalen som fant sted på 1960-tallet, var den første store debatten om naturvern og vannkraftutbygging i Norge.
Til tross for verneverdiene ble utbyggingen vedtatt med klart flertall i 1969
I våre dager er det ingen synlige spor etter kraftutbyggingen som forgikk dengang.
Men de store fossene har stilna. Vegetasjonen som ble overrisla av fosserøyk er ikke så frodig som før.
Nede i de djupe elvekløftene renner det lite vann, fjernt fra det buldrende infernoet av som engang fylte dalen, men noen steder, spesielt på våren, er elva like vill og vakker som dalen er lang.
Og fremdeles blir en stum av beundring i dette storslåtte landskapet!
Småtassene var selvfølgelig med!
Tølle var som kjentmann å regne 😆 Findus var førstereisgutt
Nasjonalromantikk
Etter å ha gått litt over stokk og stein, ble veien etterfulgt av ett snilt parti, en fryd for kropp og sjel.
Ganske behagelig å løfte blikket mens man går, men det rekker ikke å bli en vane.
Vi nærma oss Holmaberget
Det var bratt oppi Bjønnestigen, men jammen var det utfordringer nok her også. Det var temmelig smalt mange steder, og det er fort gjort å havne rett nedi elva om en ikke ser hvor en setter beina
Så vi måtte jo stoppe gang på gang, for å se oss omkring.
En går ikke her i tåke og dårlig vær, sjøl om det er hogd ut ei hylle og det er en waier å holde seg fast i.
Det hadde vært ergelig å møte noen her…
Jeg var litt letta når vi kom over skaret og opp i høyden, der Småtassene fant en lundehundstein
Langt der nede på den vesle øya, sto det en fisker.
Aurlandselvi regnes ikke lenger som en av Norges beste lakseelver, men det er vel noe anna å få på kroken
Vi ble stående å nyte utsikten, og lure på hva som venta oss bak neste sving, nå som vi hadde gått omtrent en tredel.
Det var Heimrebø, det.
Her vistes bare tuftene etter den gamle gården fra 1600-tallet, men det var en åpen og fin plass. Herfra gikk det sti og ei høg hengebru over elva og opp på riksveg 50, men vi så ingen grunn til å avbryte turen enda.
Men det gjorde seg med en matbit!
Etterpå var sekkene lettere, veien bedre, og vi kunne vandre med nesa i sky.
På andre sida kunne vi se Berekvam, en annen av de ensomme plassene.
Dette var den første av gårdene i Aurlandsdalen, som ble fraflytta, leste jeg ett sted.
Det er forståelig når en ser på kartet.
En kan jo lure på hvor veien fortsetter. Det lurte vi på mang en gang.
Tølle og Findus tok en smak av Berekvams brennevinet.
Grunnlausehedleren er en annen merkelig sak langsmed vegen
Og så kommer en til det skumleste av alle steder
Velkommen til Vetla Helvete, en av Norges største jettegryter
 |
| Foto Tove Nordheim Vetlahelvete er fylt med svart vann, og sollyset slipper inn bare en kort stund i løpet av dagen. Kan ikke si det frister å bade her… |
Etter den lille avstikkeren, er det godt å komme ut i sola igjen, og plutselig er vi nok engang høyt over elva.
Vi passerte Skorsgården, her er bare tuftene igjen etter bruket fra 1600 tallet.
Så er vi omtrent halvveis, dvs ca fire timer unna Vassbygdi.
Ikke så lenge etter, har vi snirkla oss ned til elva igjen. Her er det fint!
Jeg tok nesten akkurat samme bilde av Tove på brui for fire år siden 😅
Nå var vi over halvveis, og vi gleda oss til fortsettelsen…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar