Høgt oppe i fjellsida på den andre sida av dalen, ligger Teigen.
Lengre framme ser vi Sinjarheim, og det var dit vi skulle.
En gang skal vi nok komme oss over Bridlebrui og opp til Teigen, hvis jeg tør å gå over brui, da …
Jeg antar det bodde mange mennesker på hver gård, og jeg håper de var vel forlikte. Det var liksom ikke så mange steder å gjøre av seg, og det var langt mellom naboene.
Men en må også huske på, at Aurlandsdalen var den korteste veien mellom øst og vestlandet, så det kom ferdafolk forbi, og etter hvert også fedrifter. Så kanskje det ikke var så ensomt som det kan se ut som.
Tove og jeg sleit oss oppover den endelause bakken oppover mot Sinjarheim. Det var godt å tenke på at vi skulle unne oss ei skikkelig matkvil når vi kom dit opp.
Brua over Veiverdalselvi var ikke så skummel. Det var mer vann i elva da vi gikk der for fire år siden
Så kom vi til høgdegarden Sinjarheim. Ett klyngetun som består av seks hus.
Husa står tett, og en får en merkelig følelse når en går her. I hvert fall får jeg det😅
Tenk hvilke nøysomme og arbeidsomme liv som har levd her. De har satt spor etter seg.
En tror det har bodd folk her siden lenge før svartedauden, garden er nevnt i 1212, men etter pesten lå den øde fram til 1600-tallet. To familier levde her fram til 1922. Etter at de flytta, ble gården brukt som støl fram til 1964.
Gården forfalt. I 1987 holdt kårhuset på å falle ned. Låven var en ruin og fjøstaket var gåent.
Året etter starta dugnadsarbeidet med å sette i stand bygningene
Fortidsminneforeningen tok på seg ansvaret for restaurering av de gamle husa på gården, slik at det verneverdige tunet på Sinjarheim er redda fra videre forfall.
Sogn jord og hagebrukskule bruker visstnok garden som støl tre uker om sommeren.
Vi satte oss ned i det ærverdige tunet med nistepakka vår.
Det gjorde godt å kvile beina foran den siste bratte etappen som gjensto
Gården ligger på ett rassikkert sted 590 moh, men de hadde nok av stein!
Imponerende høge murer må til der det er bratt 😅
Tove blir bitteliten inntil de høge muren.
På nedsida av gården er den berykta Sinjarheim-galden.
I 1860 åra fikk Sinjarheim framkommelig kløvveg. I tidligere tider måtte de gå lange omveger, så det må ha vært ett stort framskritt da vegen ble skutt ut.
Men huttetu, så bratt det er!
Og det er frodig!
De store, gamle, forvokste styvingstrea ser ganske merkelig ut. De står der med sine lange greiner, som tause vitner om ei tid som er forbi.
Hvordan en kommer seg ned her, vet bare vi som har gått her.
Tenke seg til i gamle dager, når elva gikk vill og flomstor!
Vann lager masse lyd!
5 km igjen!
Kaldaholet i Almauradn, sto det på skiltet. «Kuldehølet i Almen-ura»
Vi kasta ett langt, siste blikk opp på Sinjarheim før vi fortsatte mot Almen.
Der ble vi møtt av sau.
Her er det godt beite…innimellom steinrøysene.
Søya sto stille og betrakta oss, som om ho aldri hadde sett folk før.
Lamma holdt seg i bakgrunnen
Hva skal man si. Det ser så fattigslig og røft ut, at det gjør nesten vondt.
Stua på Almen står innunder en svær kampestein og er nok beskytta mot steinsprang og ras, men folk og dyr kunne umulig føle seg trygge her.
Så kom vi til ei svær ur.
Vi stussa litt på navneskiltet, før vi skjønte hva det sto; Kjerring-ura.
Ura kunne nok være både vrien og vrang å komme over.
Endelig begynte det å flate ut, litt i hvert fall.
Lauvskogen sto frodig, lysegrønn og frisk, som om den hadde tatt feil av årstida.
Såre bein gikk av seg sjøl…
Etter omtrent åtte timer på tur, nærma vi oss Vassbygdi.
Vi ser oss tilbake gang på gang…(ikke så rart vi bruker lang tid😅)
Hovdungafjellet ruver midt i mellom Aurlandsdalen til venstre, og Stonndalen til høgre.
Jeg syns det ser helt magisk ut i Vassbygdi også!
Får lyst til å rusle opp i den vesle grenda for å se mer, men jeg orker jo egentlig ikke…
Vi er allerede seint ute, vi som skulle vært på Steinbergdalhytta kl 19…
Jeg insisterte på å ta ett gruppebilde før vi fant bilen og kjørte opp til Steinbergdalen.
Det var fremdeles mandag (!) og vi var de eneste gjestene.
Bordet var dekket, serviettene kunstferdig bretta, stearinlyset var tent,
og matlysten var det ingenting å si på!
Vi koste oss lenge og vel med maten, før vi fant rommet vårt.
Småtassene trengte ikke lange lufteturen den kvelden
 |
| Natta Tove! |
For en fantastisk dag det hadde vært.
Tenk at vi kunne være så heldige å få oppleve Aurlandsdalen på sitt beste to ganger!
Vi kommer nok tilbake før det har gått fire nye år
Det er flere stier å utforske, Steinbergdalhytta er åpen året rundt,
og Tove og jeg er evig unge 😉
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar