Jeg ble vekka av en våt Nalle-nuss idag :o)
Sola skinte og kjøttmeisen peip, og jeg sto opp med det rette beinet først, tror jeg. Etter en kaffekopp og ett par brødblingser, og en liten time foran data’n, var vi klare for en liten skitur. Nalle og jeg var stort sett enige om hvor vi skulle gå, og da vi kom over grevlingspor i snøen – syns Nallemann det ble riktig så trivelig oppover bakkan. Jammen hadde en grevling vært ute og rusla, antagelig i fullmåneskinn natt til den 2.mars. Det er tidlig på året – og mye snø for en kortbeint stakkar som døser seg gjennom vinter’n, men han begynner nok å lengte fælt etter våren, og kanskje litt selskap… Han hadde rota litt i jorda på en bar flekk i skogen, men det var lite snadder å finne, og i natt sover han sikkert like godt som deg og meg igjen.
Det var på dagens 2. tur, at jeg fikk testa tålmodigheten min. Nalle blir som alltid kjempeglad når han veit vi skal ut på tur. Jeg prøvde å kalle ham inn og på plass for å sette på ham selen. Nalle sto bare trassig i tunet og venta på meg. Jeg lokka på ham noen ganger til…før jeg gikk inn igjen og ut den andre utgangsdøra på andre siden av huset.
Nå måtte jeg være like sta som ham. Han skulle værsågod høre på meg og komme til meg når jeg ba om det! Jeg gikk nedover vegen, mens Nalle sto igjen ved gjerdet og bjeffa. Da han tidde stille snudde jeg, og gikk tilbake og inn, for å rope på ham og få på ham selen… Nalle satte seg demonstrativt rett ned midt i tunet. Jeg ropte noen ganger, men da han snudde på hodet. Grrr. Jeg gikk inn – og ut den andre døra igjen – og nedover vegen mens han sto der og ula og såg etter meg… Herregud, så vrang!!! men se - han hopper utrolig nok ikke over gjerdet!!!
Dette gjentok seg tre ganger. Da begynte det å bli seint, og jeg begynte å bli skikkelig lei. Mulig at jeg ødela litt for meg sjøl, men til slutt gikk jeg bare ganske så bestemt bort til ham (– han prøvde å stikke, men stoppa da jeg ropte NEI), jeg fikk på ham selen og så gikk vi strake vegen tilbake inn gjennom døra og ut den døra jeg ville. DA blei Nalle glad,da – og vi fikk oss en liten sparktur før middag, sjøl om Nalle altså er en smule trassig…
Mere Vrange-Nalle: han bjeffa som en gal da vi kom til Gol mandagsmorgen, derfor gikk jeg bare ifra ham og inn i butikken – uten å lufte ham først… Høres nesten ut som dyremishandling dette her, eller? Men han kan ikke “skrike seg til” en tur på sine premisser, kan han vel?? Vi har nok en liten maktkamp på gang, Nalle og jeg. En halvtimestid etterpå, fikk han en gledelig overraskelse da han likevel fikk lufta seg – vi møtte på ei nydelig lita Schanderulven-tispe som var bosatt i Bergen! Jeg tror de sa ho var ett par år, navnet husker jeg dessverre ikke. De hadde ingen interesse av utstilling, men bilen var nedlessa av skiutstyr og unger, så ting tyda på ett aktivt liv. Bildene blei så som så, dermed er det vel ikke sikkert noen kjenner henne igjen. Det var ei glad og omgjengelig bikkje, iallefall! Som lapphunder flest ;o)
I morgen er det atter en jobbedag, kjære Vrange-Nallen min ;o)
