tirsdag 6. februar 2018

Oppsummering igjen


Det er alltid vanskelig å komme igang med blogginga når det har gått så lang tid siden forrige innlegg. Mitt "knep" er å plukke ut bildene i noenlunde rekkefølge, og så får det bli som det blir.


Jeg skrev ett innlegg for noen dager siden, men siden det handla bare om Tassen og pelsproblemene hans, fikk det stå for seg sjøl. 


På fredag greide jeg å lokke med meg begge to opp til Utsikten.


Nalle er alltid vanskelig å få med oppover bakkan, ihvertfall de første km. Jeg tror det er fordi han helst vil gå ett anna sted, men det kan selvfølgelig også skyldes at han må gå seg varm.


Etter ei lita pause på Utsikten, var det som vanlig han som var ivrigst på å fortsette oppover, denne gangen også.


Vi snudde tilsist oppi Mikkelsvingen. Der var det så masse elgspor, og snøen lå ganske djup.
Nedover gikk det som en drøm i skispora.


Hadde nesten ikke lyst til at det skulle ta slutt, da men.
Det var så mørkt og kaldt der nede i Bergheim-kroken...


Lørdag var det enda kaldere, men når sola skinner 
- er det ikke mulig å sitte inne...

Vi skulle virkelig hatt solbriller alle mann!

Gud hjelpe seg så godt det er å kjenne solstråler etter mange, mange dager med overskya vær...


Så jeg slenger med ett par Selfies... 😆

 

 Jeg hadde hatt på meg varmedress for anledningen, og Tassen var omtrent like godt kledd. Denne lapphund-genseren er jammen noe av det nyttigste jeg har laga, men jeg visste ikke det da jeg strikka den...


Det er trivelig å gå på Bergheim-vegen.


Bekken, drikkevannet vårt - gir fremdeles lyd fra seg, gitt!

Været vart ikke akkurat som lovd på fridagene mine denne gangen heller. Det blei dobbelt så kaldt, og Bjørn holdt seg heime fra Vassfaret, for der var det noen og tjue kuldegrader. I Hemsedal såg de visst 30 tallet denne helga.


Idag, mandag -  var det helt overskya, men temperaturen stemte. Det var helt ok med en skitur nedpå jordet, der det vanligvis trekker iskaldt...


Vi har utvida skiløypa hass Tore, slik at dagens runde vart godt over 4 km - men det spørs om ikke undergangen blir stengt snart...


Nalle var fornøyd etter den turen, så Tassen og jeg tok en sparktur for oss sjøl etterpå. 


Hønene har holdt seg innadørs disse dagene.
I dag fikk de servert varm havregrøt med rosiner og mais.
Det smakte!

Jeg kokte rømmegraut til oss på søndag...
Rømmen gikk ut på dato den 15.1, men var like god!

Jeg er ei skikkelig graut-kjerring, som koker meg graut stadig vekk. Slik sett har jeg oppnådd målet om noen kjøttfrie middager i uka. Byggryns-graut er også kjempegodt, den er god både varm og kald. 
Syns jeg. Bjørn er ikke helt enig i det..
Denne grauten var blandings av bygg og semulegryn. 
Nam nam, sier jeg.

Lagde forresten sviskegraut også her om dagen - hadde jo helt glemt hvor godt det også var! 😋
(Så lenge jeg fortsetter med yoga, er (nesten) allting lov)


Denne saue-ulla var kanskje ikke særlig delikat...

Men etter at den fikk vaska seg,
 og fikk ligge til tørk på badegulvet noen dager...
...Stripa digga lukta både før og etter ;-)
...blei den adskillig triveligere å arbeide med.

Det var den jeg blanda med kvit angorafiber.


 Blei noen fine nøster, syns Stripa - ho skulle gjerne satt klørne i det grå papillon-nøstet. Men DET er verdifullt, for jeg vet ikke om det blir mer av det garnet...


I kveld fant jeg ett artig mønster på Ravelry. Det heter Bårevotter. Er ikke helt sikker på om jeg har nok garn, men da får jeg bare spinne mere...


Kveldene går så altfor fort, men jeg har egentlig brukt tida vel.
Jeg har strikka pulsvarmere i svart angora. 
De er ett minne etter Lille, ho hadde så mørk og fin pels. 


Og så har jeg strikka enda ett par "Hyttevotter"

De er litt anderledes enn originalen, men tror nesten jeg likte disse bedre.
Vottene med svart vrangbord og pulsvarmene har jeg tenkt å selge for 350.- pr par.


***

 Og tilsist en gla'nyhet jeg hørte på nyhetene i kveld... 
REMA 1000 satser på en ny type kylling som er friskere enn de stakkarene som hittil har blitt produsert i norske kyllingfjøs. Den har en sunnere kroppsbygning fordi den vokser saktere og beveger seg mer. La oss nå inderlig håpe det stemmer.

Når vi i tillegg fikk nyheten tidligere i vinter, om vedtaket om å legge ned hele den vanvittige pels-industrien, begynner jeg å øyne håp for det norske landbruk.

***
HA EI FIN UKE !

søndag 4. februar 2018

"Berre" Tassen.

Pseudopelade er en immunologisk hudsykdom, med varierende grad av kløe. Tassen er i så måte heldig - han klør nesten ikke. Derfor er ikke plagene større enn at han fint kan leve med dem, slik det er nå. Men, det blir kanskje verre å stoppe/kurere jo lengre man venter med behandling. Håpet mitt var at angrepet kanskje kunne stoppes før han ev. mister enda mere pels, og senere holdes i sjakk hvis det kommer nye utbrudd....


Hønefoss-turen gikk over all forventning. Mamma slo følge med oss nedover, og mens vi var inne hos veterinæren, satt ho i katteventeværelset og venta.
Tassen var som vanlig fryktelig redd og stressa med en gang vi kom inn dørene på Hønefoss Dyrehospital. Enda så redd han er stakkar, viser han ingen tegn til aggresjon. Det forundrer meg nesten, når en vet hvordan han kan oppføre seg mot Nalle iblant.
Han klamra seg inntil meg, mens Stein, veterinæren, barberte ei liten stripe på framfoten, og nesten før vi fikk sukk for oss, var blodprøva tatt. 
 Det var litt pussig at det var umulig å se hvilken fot som ble barbert i november, der hadde pelsen vokst ut igjen og dekka alle spor - men vi var enige om at det ikke var spesielt synlige tegn til bedring i de andre pelsløse flekkene.
Det hadde heller ikke blitt flere.



Han forsto hvorfor jeg hadde avslutta medisineringen da Tassen fikk diaré.
Det friske blodet kommer fra ytterste del av tarmen, men det er ikke akkurat ønskelig likevel. Ihvertfall ikke på en lundehund, som i utgangspunktet har ett sart tarmsystem. Diaréen kunne jo skyldes andre ting enn Sporimune, selv om det er en kjent bivirkning. Vi drøfta bivirkninger, fordeler og ulemper, og bestemte oss vel for å prøve Atopica, en litt annen variant av Sporimune - hvis ikke blodprøvene ga oss en negativ overraskelse. 

Da vi takka for oss, oppdaga jeg at vi hadde sitti inne hos Stein i nesten en time. Mamma var heldigvis like blid, sjøl om ho selvfølgelig var skrekkelig sulten.
 Jeg betalte og først da vi skulle til å gå, huska jeg å plassere Tassen oppå vekta. Til min store forskrekkelse viste den bare 8,1. Damene i skranken kunne bekrefte at Tassen hadde veid 8,6 i november, bare to måneder tidligere. 
500 g er ett stort vekttap på en liten hund 
- enda jeg ikke hadde lagt merke til det!






Blodprøvene viser endring siden august. Kanskje ikke de aller største, men jeg syns det var illevarslende mange røde prikker denne gangen. 
Jeg spurte i ei lundehundgruppe på facebook, om andres erfaring med Sporimune/Atopica - og selv om flere svarte, blei jeg verken beroliga eller klokere av det.
  Kari har masse livserfaring og sunn fornuft. Ho uttrykte stor bekymring for alle de kjente bivirkningene på disse preparatene, rett og slett av den enkle grunn at Tassen er en lundehund.
Petter hadde sjelden sett en 'SÅ fet liste over "forsiktighetsregler" fra produsenten, som han sa. Dessuten er han rett mann til å tolke blodprøver, og han likte slettes ikke alt han så.

Summa summarum: 
den medisinske behandlingen av Tassens Pseudopelade er avblåst.
Jeg tør ikke ta sjansen!
😅