For en avslutning av november!

Så er enda ei uke over, og det har blitt 1.advent.

Jeg har ikke vågd å slippe Nalle etter den store grevlingjakta, men han syns det er helt greit å gå i bånd også han. Han er bare kjempeglad når han skal finne båndet sitt, sokkene eller vottene mine, og vi skal ut på tur sammen.

Torsdag hadde vi en rundtur i Nesbyen sammen med Kango, og guttene oppførte seg helt eksemplarisk mot hverandre. De går og snuser og markerer, mens de titter vennskapelig bortpå hverandre. Det blir ikke noe spesiell trening, for vi skravler oss bort. Detta er bare kos. Vi gikk på gangveiene rundt omkring der de har gatelys. Nå er det jo mørkt før klokka er fire...
Fredag stakk vi innom hos Vicky da vi gikk runden vår.

Lørdag var jeg vaskehjelp hos sønnen min, mens Nalle lå i bilen og venta i flere timer. Da jobben var gjort, skulle han få komme inn og leike litt med to Drever-tisper. Det endte med ny gulvvask. Nalle skvetta både her og der før vi oppdaga hva som foregikk. Makan til kar...

SÅ KOM DEN STORE DAGEN. Andebuhallen 30.november 2008

Kjempemoro å treffe Charlie og Nina, for ikke å glemme Ninas søster Kjersti - så tappert gjort av henne å holde ut med hundeprat i timesvis :o) Det ble endel venting, to påmeldte lappe-gutter hadde kjørt seg bort, men de dukka dessverre ikke opp. Vi ble derimot kjent med ei nydelig Eurasier-tispe på 9mnd, Wilma! Ho såg ut som en STOR lappegutt.


Dermed ble det bare tre finske lapphund-valper i ringen!

Mini-lappetreff! Skottbekken kennel stilte med valpen sin, og tispa deres fikk hilse på våre etterpå. Koselige folk som passer utmerket til å være oppdrettere! (De har ei veldig fin heimeside http://www.skottbekken.no/)

Kaffe og niste i sola mens vi venta på at Milli skulle inn i ringen igjen. Gry spanderte boller på folk og dyr, etter at vi hadde rusla rundt i Andebu en times tid. Charlie viste stor respekt overfor Nalle, og nydelige Milli var det selvfølgelige midtpunkt.

Gruppe 5. American Akita, ChowChow, Finsk Lapphund, Japansk spisshund, Lundehund, PodengoPortuges,Pomerian og Samojed - hele 8 raser stilte i den svære hallen, og Milli ble nr 4!!!

Vi er så stolte av henne! Milli var bare glad og fornøyd, ingen spøkelser eller noe skremte henne i ringen denne dagen :o)

SKREKK og GRU

Vi skulle gå bare en liten tur. Han fikk gå laus på heimvegen, vi tok noen perfekte innkallinger, men så forsvant han plutselig. Etterhvert hørte jeg ham. Han kunne ikke ha kommi langt på den korte tida, men det hørtes ut som om han var langt oppi stupbratte berget.

Så hørte jeg toget komme i tunnelen, da var det som om alt stoppa opp i meg der jeg sto helt hjelpesløs.Toget kom, ett laaangt godstog, det tok liksom en evighet før det passerte oppi der og det ble stille igjen. Nalle bjeffa fortsatt! Jeg sprang mot lyden, nå fikk jeg en ny angst for at han kunne ha satt seg fast i berget, han hadde selen på seg, oppi der er det fryktelig ulendt, og det begynte å bli mørkt. Gaupe holder til der, og grevlinger...

Nalle bjeffa konstant. Jeg gikk etter lyden og fikk lokalisert ham inni ei diger steinur, under kjempesvære steinblokker, der inne var han sammen med en grevling! Jeg klarer ikke å beskrive den redselen jeg følte. Grevlingen snerra, en forferdelig lyd, mens Nalle bjeffa, jeg var glad så lenge han bjeffa - da levde han!

Jeg fant minst tre innganger til hula. Jeg slo med rotne kjepper mens jeg både lokka og skreik, men ingenting hjalp. Selvfølgelig hadde jeg verken lommelykt eller mobil med meg. Til slutt innså jeg at jeg måtte få tak i hjelp, og sprang fra Nalle - jævli å forlate ham der! -sprang det jeg var god for til nærmeste hus, hiksta fram: har dere lykt? Det hadde de ikke, batteriet var gåent bla-bla-bla, videre til neste hus, de hadde ei lita hodelykt - jeg syns det tok uendelig lang tid før jeg sprang tilbake til Nalle. Måtte stoppe og puste og lytte underveis - han bjeffa!

Hodelykta lyste såvidt opp innover i hulene. Det var store rom inni der, men to av utgangene jeg fant var for små for Nalle. Den tredje var på bakkenivå og ganske stor. Jeg sto der og lyste, og med kjepp klar til å slå ihjel grevlingen, kunne slått ihjel en bjørn om så var! Da kom Nalle!!!
Jeg fikk tak i selen og bar ham med meg gjennom ett "ugjennomtrengelig" kratt, ut i sikkerhet.
Naboen kom med bil over jordet, og da jeg satte ned Nalle, var han bare logrende glad! Ikke en blodflekk. Han åt harde snøklumper, var nok fryktelig tørst etter å ha nibjeffa i minst ett kvarter. Jeg vet ikke helt hvor lang tid det sto på, det var kanskje lengre.

Nalle var helt iorden. Sliten, men like hel på kropp og sjel. Skrekken sitter fortsatt i meg.

Bilder tatt dagen derpå... Nalle kunne visst tenke seg å gå inn igjen!