Jeg har ikke vært på fjelltur siden lørdag den 2. oktober!
Vi hadde tenkt oss til Strøslifjell den dagen, men da vi gikk ut av bilen på Kråkehaugen, innså jeg at Tassen var for dårlig kledd.
Vi måtte søke ned i lunere terreng, og slik endte vi opp ved Mortetjern.
Så begynte vi å gå innover mot Mortetjernhaugen
Det var endel folk på hyttene. Og siden det var høstferie, håpte vi derfor at elgjegerne hadde tatt ei pause den andre helga i jakta.
Men da vi kom til det første av Tjernset-tjerna - blei idyllen brutt av elglos.
Så hvor skulle vi ta veien...?
Det var da gutta brått oppdaga den oppmerka stien!
Etter en liten titt på kartet, skjønte jeg fort at den førte oss til fjells...
Vi kunne jo alltids snu om det blåste for mye.
Men sola skinte, og Tassen så ikke ut til å lide noen nød!
Gutta sikta mot toppen, det var klart.
Utsikten blei bare bedre og bedre.
Tjernsetfjellet.
Den høgeste toppen i den smale og kuperte fjellkjeden er 1082 moh.
Vi måtte jo bare fortsette utover, for det var så flott!
Det er klart at her steller de underjordiske godt med stokk og stein.
Jeg la merke til noen godt skjulte innganger,
og disse vardene...var de nå egentlig varder - alle?
Stien var stort sett tydelig, og jeg begynte å bli sikker på at dette skulle bli en fin rundtur.
Det var bratt ned fjellsidene, så bikkjene gikk i bånd.
Bjørn holdt seg på trygg grunn
Jeg så motiver overalt og knipsa i vilden sky...
Det er jeg glad for, for det var den siste, fine høstdagen vi fikk i år.
Åh hildrande du, så vakkert!!!
Utsikten, ja.
Jeg ble brått oppmerksom på ett kvinnemenneske nede ved Kroksettjedn.
Ho hoppa uti og tok noen svømmetak!
På den andre sida, lå det andre Tjernsettjernet og Urdelivatnet.
Der nede gikk vi i fjor høst, sammen med Tove.
Denne stien er ikke avtegna på kartet, men det var så fint å gå her!
Den svingte seg elegant ned fjellsida, og vel nede kom vi på stien fra Krokset.
Her var vi på kjente stier igjen - ikke sant, Tove?
Heldigvis hadde Bjørn staver, ellers kunne vi nok fått litt trøbbel med å komme oss over bekkene.
Sola hadde forsvunnet da vi gikk forbi "badeplassen",
så det frista ikke med en dukkert, akkurat...
Myrene var liksom våte nok 😅
Da vi kom fram til Lushol, merka vi de første regndråpene attpåtil.
Men det var først da vi kom til Venelie, at regnet innhenta oss for alvor.
Pytt pytt!
Tjernsetfjellet lengst i bakgrunnen - ja, nå har jeg vært der å 😊
Den siste km ned til bilen gikk fortfort, så ingen rakk å fryse.
Det hadde vært en skikkelig fin tur, altså!
