Da jeg kom heim fra jobb i går efta, satte jeg meg ute med kardemaskin og ei diger pappeske med hundeull, og lot hunder og kaniner, og katte, seile sin egen sjø. Jeg fikk laga istand mange kardeflak og da blir spinninga bare kosearbeid. Problemet er at jeg sjelden føler jeg har tid til å sitte rolig, slik rett opp og ned. Men nå MÅ jeg, jeg har så mye ull liggende, og jeg har så mye jeg skulle ha gjort!
Sist søndag fikk jeg omsider fart på rokkefoten igjen. Sjøl om været var bra, trengte jeg den dagen til å komme meg på i fred og ro, etter fem ganske travle arbeidsdager. Og ingenting er vel så beroligende som å sitte ved rokken, det er rein rekreasjon, ihvertfall så lenge jeg kan sitte og se at dyra koser seg også.
Mandag fikk vi besøk av Tuuli med familie!
Mor og far og unge…
Neida, Tuuli og Nalle er søsken, de - og Tassen syns “tante Tuuli” er verdens kuuuleste tante!
Ho blir alltid med på leik og moro
“søstera” til Tuuli heter Mina Theoline, og ho er ei skikkelig Tullehøne
Tassen syns det er artig å leike med henne
Mina måtte kose litt med kaninene, og Ludde satt trygt og godt på fanget hennes
Mina og Martin omgås dyra helt naturlig, det er så fint å se på
Det var ett vannvittig regnvær denne mandagen, så det ble ingen skikkelig tur på oss i løpet av de to fridagene.
I butikken går alt sin vante gang. Ombyggingen blei utsatt til etter ferien, så vi må bare gjøre det beste utav det. Vi fant da på noen små forbedringer, som faktisk gjorde ganske store utslag, syns vi sjøl iallefall
Vi fikk storfint besøk her om dagen også!
Emil kom innom for å hilse på , han har blitt så stor og fin – og han er glad i alt og alle!
Ein framifrå lundehund
Hanefar begynner å bli en voksen kar han og.
Han har draget på damene, men jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre med’n…
Her er en liten filmsnutt… https://youtu.be/gySaYYfM3_E
Det er veldig koselig å bli møtt av hanegal - men ikke så moro bli vekket av det!
Han er en grei kar, han tar med seg alle hønene sine inn så snart det begynner å mørkne. Foreløpig hjelper det å stenge luka om kvelden, og slippe ham ut når folk har hatt tid til å våkne av seg sjøl.
Mamma var nysgjerrig på hanen min.
De hadde en sinna hane heime på gården i Hemsedal, da ho var småjente. Ho glemmer visst aldri den. Malkhyl kom spradende for å hilse på, han – og mamma blei så imponert. Av ham og av alle de fine tuppene hans
Etterpå gikk vi en liten tur, og da måtte Stripa få være med
Ho er ikke akkurat dus med kanin-selen sin, men vi bare fortsatte å gå... Litt til og litt til…
Nalle blei helt oppgitt, spesielt tregt syns han det gikk, da vi hadde snudd for å gå heim. Da mente han det var på tide å skjerpe seg.
I det minste for fotografens skyld
Mamma syns Stripa var verdens fineste og flinkeste vesle pusejente. Hvem lar seg ikke sjarmere av en malende katt?
Sola gikk ned på Ryfjell.
Da fredagen opprant, hadde vi en fridag igjen. Alle koste seg med frokosten, ikkeno’ stress.
Etter noen korte meldinger med Sturla, blei vi plutselig enige om å treffes om en halvtimes tid.
Slik liker jeg
Vi møttes på Bromma 40 minutter seinere, og kjørte opp til Imlan i følge.
Opp på fjellet, og rett i den første snøflekken de fant.
Kuling prøver så godt han kan å imponere, men han skal ikke stirre for lenge på Nalle. Han skal egentlig ikke stirre på Nalle i det hele tatt…
Nalle greier ikke å akseptere Tussi’s søte lillebror.
Oppe på fjellet er det heldigvis mye anna som er myyye mer intereassnt enn den sure, gretne gubben.
Kuling og Tassen skulle gjerne jakta lemen i lag…
og rein…og ryper
Men pinneleik i isvatn, det kan ungdommen ha for seg sjøl…
“uff, slik dumskap, da Kuling…”
Jeg tror nok de tre andre lot seg imponere, men ingen vil jo akkurat SI det
Det sto tilogmed en liten reinsflokk på toppen bak oss, og beundra lapphunden.
Etter å ha rista seg ørlite grann, var han tørr i pelsen og klar for nye eventyr sammen med Tussi
Og nye badeplasser
Da vi nærma oss toppen, kunne vi se reinsflokker både her og der. Spennende.
Det er nesten umulig å beskrive hundenes dragning mot snø. Den nytes så inderlig.
Da vi endelig kunne slenge oss ned ved varden på Hallingnatten for første gang i år – kom denne flokken rett imot oss.
Det var dessverre ikke mulig å være helt stille da…
…i tilfelle de ville angripe og springe oss rett ned…
Dyra blei stående og tenke seg om ett sekund, før de sprang på den andre sida av Natten.
Jeg googla litt, og kopierte herfra 
“Reinen i Norefjell-Reinsjøfjell er relativt lite sky og i god kondisjon. Genetisk sett har den opphav i svensk skogsrein, og ligner på dyrene i Forollhogna. Bestanden de siste årene har ligget stabilt på 550 til 600 vinterdyr. Det var tamreindrift i området inntil 1968.
Villreinområdet berører deler av kommunene Nes, Flå, Krødsherad, Sigdal og Nore og Uvdal, som alle ligger i Buskerud fylke.”
Flott skue!
Og det må jeg si… Da vi kom opp på Hallingnatten, satt det tre personer og en Springer Spaniel der. Den hunden bjeffa, det gjorde IKKE lappene våre!!! Det er verdt å få med seg, for jeg blei både gledelig overraska og stolt
Her sitter gjengen på sjølvaste Hallingnatten
Vaffel-pause er obligatorisk her oppe. Kaffe og vaffel. Og sjokolade.
Vi sto over baguetten!!! men utsikten blei beundra som alltid.
På vegen nedatt, skulle Sturla vise meg noe rart…
Gudene skal vite hvem som har laga det, men det lå MYE arbeid bak!
Nalle og Tassen tok plass i “sofaen” og satte seg til å vente på servering. Her var det både steinbord og benker, bålplass og ved. Ett merkelig sted, som slettes ikke er lett å få øye på, hvis man ikke vet hvor det er.
Det var en forholdsvis nytråkka sti bort dit, men det tyder jo på at stedet blir brukt, og at det antagelig er bygd i seinere tid. Artig.
Turen nedatt gikk radig. Gauken gol i lia, og alt var som før nede ved Imle
Tusen takk for trivelig selskap Sturla, Tussi og Kuling
…og heime satt stakkars Stripa og venta, og lurte fælt på hvor vi hadde vært…
Nå skinner sola, nå må vi ut…
Ha en fortsatt fin søndag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar