Rart å tenke på…det er 5,5 år siden jeg møtte min aller første angorakanin.
Det var Ullf.
Han var en voksen kar, og jeg falt pladask for den snille og vennlige væremåten hans.
Jeg glemmer aldri hvor stolt jeg var, da jeg greide å spinne mitt første angoragarn, det var ikke lett.
Men jeg fikk det til, og da måtte jeg selvfølgelig ha en kanin til. Det var slik det begynte.
Etterhvert kjøpte jeg enda flere kaniner, men Ullf har bestandig vært Gromgutten. Han kunne slippes løs i hagen, for han kom springende som en veloppdragen hund, når jeg ropte på ham. Han var så tillitsfull og god.
Det siste året har han skranta. Jeg måtte klippe ham titt og ofte, fordi avføringen var så bløt at det satte seg fast i ulla. Det var plagsomt for ham, men han fant seg i “behandlingen”, både vask og klipp.. Han var altfor glad i pellets – og han sto på bakbeina og trippa når skjønte han skulle få noe ekstra godt, men i det siste prøvde jeg å gi ham nesten bare høy – for å se om det hjalp på magen. Han var den som oftest fikk være utendørs av alle sammen. Han likte det, men han satt mest i ro. Eller gravde litt i grasset, før han velta seg fornøyelig over på sida.
Fredagsmorgen den 3.juli, fant jeg ham livløs i buret sitt. Han hadde bare sovna fredfullt inn, men det var innmari trist å miste ham.
Du får ha takk, da Ullfemann, for alle de fine stundene vi fikk sammen.
Kaniner er flokkdyr. De er små personligheter, som slettes ikke skapt for å sitte alene i hvert sitt bur. Vanlige kaniner bør bli opp imot ti år, selv om fem-seks år anses for å være gjennomsnittet for dyr i fangenskap.
Angorakaniner blir heller ikke gamle. De ville riktignok ikke overleve ett eneste år ute i det fri, da de bruker nesten all sin energi på pels og pelsstell. De er “menneskeskapt”. Vi skylder dem det beste av stell og pleie, og selv om det er egoistisk, kommer jeg ikke til å slutte med disse fantastiske skapningene. Nå har jeg fire angorakaniner, og det er egentlig ett passende antall for meg. Alle har store bur, og jeg har tid nok (og penger nok!) til å ta meg skikkelig av dem.
Til gjengjeld får jeg verdens mjukeste og beste fiber å spinne av.
Det var ikke det beste været verken søndag eller mandag, da jeg hadde fri. Hele søndagsformiddag, satt jeg inne og spant. Dyra var værsjuke – så jeg gjorde det beste utav det 
Da været letna, blei det tid til en liten luftetur.
Fine, vesle Siggeset.
Sjøl om regnet innhenta oss, gikk vi kjapt opp til Jordesmyrnatten.
Det blåser alltid på toppene.
Nalle gjorde ett tappert forsøk på å grave seg ned
Haha, du er nå fin uansett, du da Nallemann – og det skal litt til før den pelsen blir gjennomvåt!
Resten av kvelden blei jeg sittende ved rokken, mens jeg hørte på yndlingsmusikk og nippa til akevitt’n
Joda, livet er ganske herlig igrunn. Og det har litt av hvert å by på.
- en real munnfull markjordbær f.eks – på veg opp masteløypa! MMMmmmmm
lett krydra med en spennende avstikker over hengebrua -
…elva hørtes nok mer fryktinngytende enn den virkelig var…
men det er tøft, da – å gå der og gynge mens fisken vaker
“En gang til da, mutter’a!”
“Forbudt for uvedkommede” -og alle gode ting…
…og i morra kommer Doffen, da spørs det om han våger å slenge seg med
En ting til…
Stripa prøver å bli venninne med Nabokatta. Tassen er litt skeptisk til den aldrende Damen -
-og passer på som den gode storebror han er. Og jeg har ei vassbøtte stående parat sånn i tilfelle..
Det var det.
Vi har noen begivenhetsrike dager i vente, tror jeg.
Så trist med Ullf <3
SvarSlettJa, det er rart med det. De setter sine spor <3
Slett