Hvordan var det mulig å holde seg unna så lenge??? Jeg skylder på katta.
Jeg hadde ikke hatt hjerte til å reise fra henne tidligere.
Men på fredag, litt utpå dag – da pakka jeg sekken, fylte opp bilen og dro tilbake til Strøen.
Jeg blei litt i villrede da jeg parkerte ved dammen. Parkeringsplassen var full av biler. Min store skrekk, det – å møte folk når jeg egentlig vil være aleine. Litt merkelig, kanskje – men slik er jeg altså. Da ett par med hund kom gående mot meg, snudde jeg fort og satte Nalle inn i bilen igjen – og lata som om jeg dreiv med noe viktig…
Men tenk, så var det Monica, ei dame jeg har “kjent” via FB i lang tid. Vi har aldri møttes før, men vi har mange felles interesser og vi har fabla om både turer og steder vi kunne ha glede av å oppleve. Nå er de turene så absolutt ett par steg nærmere! Veldig koselig å hilse på henne, sjøl om jeg kanskje ikke var i stand til å gi det inntrykket der og da. Tankene mine kretsa intenst om Dølahytta, Trytetjernåsen, Strøslifjell, vær og vind…
Været var ganske usikkert, nemlig – og det var som sagt ganske langt utpå dag. Men jeg pakka ut i full fart, og så la vi i veg på en sti nordover langs Strøen. Det går ingen sti OVER åsen, men den må krysses, og av en eller annen grunn, havner jeg alltid på det samme stedet hver gang. Det har sikkert noe med terrenget å gjøre.
Det er ganske kronglete, men bare man tar tida til hjelp, kan man nyte den ene perla etter den andre.
Her er det liten sjanse for å møte på andre enn skogens dyr
Da vi kom over til Trytetjern, begynte det selvfølgelig å regne
Jeg tok på meg regnponcho’n . . . - og det hjalp
Som ved ett trylleslag trengte sola seg gjennom, og det blei ubeskrivelig vakkert!
Nalle og Tassen holdt seg “tørrskodde” oppå en stein, men jeg sprang rundt og prøvde å fanga lyset
Det klarna opp, og da føltes det greit å fortsette turen oppover
Vi fulgte vegen forbi Venedokk, og vi gikk stien forbi Skaret…
Da vi kom opp til Skardtjern, tok vi av stien og gikk oppover til venstre.
Oppover og oppover.
Vi fortsatter sakte oppover.
Jevnt og fint, lett å gå – like til himmels, om man vil!
Utsikten blir bare finere og finere etterhvert som vi nærmer oss toppen
Nyseternatten og Benkadn, Blåfjell og Jordesmyrnatten i det fjerne
Bringen ses som en mørkegrønn liten bue, og langt bak stikker den kjennske Hestejuvnatten opp
Det blåste skikkelig kaldt på toppen av Strøslifjell 1107 moh, men vi måtte ta oss tid til å se oss omkring.
Fusentasten, den dumdristige lille fyren…
…som stadig utfordrer den sindige Nalle…
Selv om det er båndtvang, må det da være lov å vise litt skjønn her oppe!
Turen nedatt gikk radig, vi kom ned omtrent der vi kom opp.
Skyggene begynte å bli lange, idet vi passerte Skaret igjen.
Og da vi kom ned til Trytetjern, merka vi godt at dagen var på hell.
SOMMERKVELD
Iogmed at det hadde blitt så seint, var det greiest å gå mot Gørbu, tenkte jeg.
Som tenkt, så gjort.
Da vi kom frampå her – letta det ei ørn. Den seilte utover mot Vassfar-dalen, men jeg greide ikke å fange den med kamera. Men det er helt sant!
Tenk å kunne hoppe fire hundre år tilbake i tiden, og sett hvorda det så ut her den gangen Gørbu lå her. Det sies at gården blei bygd av “Skotte-Morten”.
Han skal ha vært en av Sinclairs soldater som ble tatt til fange under «skotteslaget» ved Kringen i Gudbrandsdalen i 1612. Han fant seg ei jente og bosatte seg på Mortensbrøta på Bergheim – før de kom hit til Vassfaret. Etter noen generasjoner sier sagnet at alle på gården døde av farsott.
Noen steinrøyser er snart det eneste som er att.
Ikke langt fra Gørrbu, ligger grusvegen. Det blir fort mørkt inne i skogen, så den var grei å følge tilbake.
Etter omtrent enda en time, var vi tilbake ved Strøen. Da var klokka nesten 22.
God timing!
- Og så veldig godt å få av seg skoa, da du
Bikkjene fikk bikkjematen sin, mens jeg såvidt rakk å innta ett herremåltid bestående av lapskaus og akevitt, før jeg velta rundt, og drømte om ørn og bjørn og flere turer…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar