Rødt – kvitt - og blått 
Det var forrige onsdag de kom brummende opp den humpete grusvegen, og den lange kjøreturen var over. Stripa kjente igjen Doffen med en gang, det er jeg nesten sikker på. Nalle og Tassen takka for sist, de er venner og vel forlikte, de nå.
Doffen hadde med gave til Tassen, og det er neimen ikke godt å si hvem som var mest fornøyd. Tassen fikk akkurat samme matkopp som den Doffen har – og som ingen, ingen andre har – for slike matkopper er det nemlig bare Petter som kan lage.
Det sto tilogmed navnet på den. Tassen, står det. Og ett fint poteavtrykk som tydelig viser at dette er en Lundehund-matkopp av ypperste merke. Kun for de som er ‘very important’
Det rare er, at etter at han begynte å bruke denne, går maten ned på høykant! Med en eneste gang!!! Det er en helt merkelig forandring i spisevanen, men jeg har jo hørt om det før, at det er viktig å ha den rette matkoppen. Vannskål også, for den saks skyld. Og de må stå på rett plass! Nalle er ikke så sær på det, men han vil heller drikke ute enn inne. Selv om vannet er like ferskt og kaldt, og skåla er den samme. Jeg foretrekker også å drikke kaffe i spesielle kopper, og akevitt i mjølkeglass … Legg det på minnet!
Østlendingene hadde kjørt langt, så vi måtte ut å strekke på beina. Det var varmt. Likevel traska vi tappert oppover bakkan. Nalle syns ikke helt om å gå tur OPPOVER i denna varmen, og måtte nesten dras med – mens de tre andre hoppa og spratt som vanlig
Nalle var førstemann oppå benken, for der venta det vel en godbit eller to…
…og han var førstemann fram til Siggeset.
Lundisene bryr seg ikke om blomster, men en pinne tar de gladelig.
Nedatt gikk det fort og greit, Nalle liker nedoverbakker mye bedre enn oppoverbakker.
Og ei mil oppover vil si ei mil nedover
Ei lita pause på Utsikten er obligatorisk begge retninger.
“Onsdagen ble brukt i løypa til "Bergheim-opp" som er et motbakkeløp på ca 5 km. Nå hadde nok ikke vi vinni det løpet da, for Pappse'n bruker sånn omtrent den distansen på å få opp dampen. Etter å ha kjempet oss de 5km, rett opp fjellveggen så syntes vi det var trist å snu, så vi fortsatte 5km til opp fjellveggen, men DA var det fa....imeg på tide å snu! for det var tomt for oppoverbakke, og tomt for melkesyre å :) Sånne typer av "turløype", på 2 mil fjellvegg må ha minst...... 2 "gulrøtter", 1. det er en sabla bratt nedoverbakke heeelt hjem, 2. det står en duggfrisk og iskald sak i kjøleskapet å venter på deg når du til slutt sleper deg over dørstokken :) Ble noe timer på ryggen etter de mila, så Doffen fikk riklig med tid til å mobbe en sliten motbakkeløper. Han har fastslått at de dærre glupe "Hva er ditt indianske navn" testen bør jeg ikke ta!, "Ditt indianernavn er definnitivt Høvding Snubblefot, det Fatter'n", også tilhører jeg den fryktede Apasjestammen da sier jeg litt bråkjekt :) Han ser lenge på meg, med ett blikk som bare kan beskrives som medlidende før han mumler, " Du tilhører nok Trestammen du Fatter'n!". Vi sovna etter den praten, og jeg sovna sist”
Jeg jobba på torsdag, men Petter og Doffen greier seg sjøl de. Så slik fortsatte deres historie;
“ torsdagen starta med nye blanke ark, og retningen vår denne gangen var Fetjafjell, Storevarden, og Brynhildtjern. Litt slakkere tempo, og "bare" 18km, for vi har planer om Reinsjøen til Hallingnatten, Hardangerviddaøst, og dalstrøka nedafor, på freddan ;) men DET blir forhåpentlig en heeelt annen historie!, for nå er vi i ferd med å avslutte noen harde diskusjoner her, om hvem som skal være den første til å motta "Tøffingpokalen". Komiteen har omsider kommet til full enighet, etter hard jobbing, lange diskusjoner, usedvanlig krevende analyser, og ikke minst stor mengder med fransk Cognac!!!. Prisen deles ut under middagen på lørdag, og den første som får æren av å kalle seg "Norges Tøffeste Lundehund", er..! Katinkas Ranco :D :D Styret i hovedkomiteen for prisutdelingen gratulerer Tøffingen, som til daglig er "assisterende gruppefører" for en av Norges aller største Grønnlandshund flokker :)."
FREDAG 17.7.
Blå himmel og akkurat passe mange plussgrader oppover Buvassli.
Det var nesten for godt til å være sant
Turen gikk “slakt” oppover og så flata det ut forbi Gislerudhytta.
Doffen og Tassen er nok litt skuffa over årets jakt-statiskk, for det ser ut til at nesten hele lemen-bestanden i Hallingdal ble utrydda i løpet av noen hektiske dager i fjor.
For seint å angre. De må bare ta til takke med det de finner…
Men det finns da andre gleder her i livet -
som når jeg en sjelden gang, lykkes i å ta bilde på rett tidspunkt
Men DETTE bildet var det Petter som tok.
Fotografen sjøl…
Vi blei sittende å beundre de to reinsdyra lenge, og på fjelltoppen over oss, sto ett anna skuelystent par og gjorde det sammme. Det er noe urnorskt og ekte over rein.
Reinene holdt seg i snøfonna si, mens vi fortsatte turen forbi dem og rundt…
Det var nesten vindstille, og helt fantastisk deilig. Verken mygg eller klegg kunne ødelegge dagen.
Vi gikk på den ene toppen etter den andre, og fra Skurvenatten staka vi ut kursen videre.
I nordenden(?) av Reinsjøen, åt vi opp baguettene
Her er det så fint. Det var forresten her Gry oppdaga den sjeldne Reinsjø-lemuren en ifjor
Nå var det “bare” rein å se. De sto på nesten hver eneste fjelltopp.
Vi fulgte stien opp mot Korpenatten, og deretter gikk vi toppelangs. Disse steinblokkene er kjenske.
Litt av ei utsikt over Reinsjøen her oppe fra. Reineste korpe-perspektivet.
Men synet av to rein mot Hallingskarvet, og med sjølvaste Doffen i front –
det blei dagens blinkskudd
Vi gikk bortom noen snøflekker og lot gutta spise den med stort velbehag,
mens Petter og jeg blei enige om å spare Hallingnatten til neste gang.
Vi hadde ikke sett mange mennesker, men reinen dukka opp både her og der, som troll av eske.
Det begynte å li på dag, og vær-endring var på gang
Men det var flere topper å bestige – og man kan vel si at noen har langt større konkurranse-innstinkt enn andre
Vafler er til for å spises, og vaflene fra Bromma smaker ekstra godt. De har blitt uunnværlige på tur…
ALLE fikk smake…
-og da var det rett før Nalle nekta å gå lengre. Han syns det er så trivelig med matpause, og spesielt med vaffel-pause.
Småprinsene veit det vanker flere godbiter, hvis de oppfører seg ‘som følk’ – så de traver lystig videre.
Doffen imponerte stort når det kom til kryssing av fossestryk
- det kan man ikke si om Petter. Selv om han gjør så godt han kan.
Øyvatn er for stort til å gå rundt, men alle kom seg heldigvis over her til slutt.
Plutselig sto lundisene der igjen… Jeg kan ikke legge fra meg kamera ett sekund når de er med!
Det er riktignok andre vakre motiver her i fjellheimen også, slike som aldri forsvinner.
Å fange øyeblikk er umulig.
Men gode minner skapes og gjemmes.
Takk for trivelig lag
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar