Dagene etterpå

Mitt favorittbilde av en liten og nysgjerrig Nallegutt ❤️

Dagene som fulgte, var nærmest uvirkelige. Da Tølle og Tassen storma ut i tunet på morrakvisten, var det liksom ikke det minste rart at det var vinter og vår på en gang. Jeg gikk omkring som en zombie, men etterhvert ble jeg klar hvordan Tassen studerte meg og trakk seg unna. Han følte seg ensom, han sørga jo han også.
Han hadde fått være med på Nalles siste biltur, og jeg hadde tatt ham med inn på veterinærkontoret for å la ham se hvor fredelig og godt Nalle sov. Jeg hadde fått det for meg, at det ville være godt for ham å se - døden er tross alt en helt naturlig ting som dyr aksepterer lettere enn mennesker. Men Tassen blei bare stressa der inne, han ville ikke se på sin gamle storebror. Jeg tror nesten det virka mot sin hensikt å oppdage at Nalle lå slik i fremmede og "skremmende" omgivelser.
Jeg måtte ta meg kraftig sammen for hans del, jeg kunne ikke gå slik å sørge for meg sjøl.
På den tredje dagen, det var jo fredag 1.mai, det da - da måtte vi bare UT.

Sommerdekk var ingen hindring,
enda det lå bra med snø innover Vassfarvegen.
Det var dit jeg ville.



Det hadde vært en skam å snu!
Jeg vet ikke om den er mulig å se, men det sitter ei modig liten linerle i vannkanten. Tenk så langt den hadde reist, og nå satt den der helt aleine.



Det var stille og fredelig ved Nevlingen, og etterhvert titta sola fram.


Det var ingen varme i de bleke solstrålene, men skog og fjell glødet der strålene traff.


Det var stillongs og ulltrøye som gjaldt denne 1.mai., men det er jo ikke så unormalt, egentlig.



 Alle årstider har sin sjarm, og våren er lunefull.
Kanskje oppleves den slik fordi forventningen er så stor - vi venter jo på sommeren...
Vi burde nok være flinkere til å nyte disse vårdagene også.


Tølle lever i nuet, og han er bare nysgjerrig og glad, han!



Da vi hadde rusla omkring inne ved Nevlingen ei stund, satte vi oss i bilen og kjørte langsomt tilbake. Det er så vemodig vakkert her inne, man har egentlig bare lyst til å bli der - langt bort fra folk og kjas og mas...


Aurdalsfjorden...




En ny dag.
Og nå var det på tide å se folk.


Tølle hadde kjempeflaks, han møtte en lekekamerat, en border collie-valp på tre måneder!


De hadde det så fint 😍

Jeg "manna meg opp" og gikk inn på Zoo1, kjøpte ny sele til Tølle og noe til Tassen  - og jeg greide å prate med folk uten å grine.
Det var ett stort og godt steg den rette vegen.



Ferden fortsatte deretter rett opp til Orrebu, hvor vi kunne være i fred og ro igjen.



Vi gikk en tur ned til Tjednvollen. Det var ikke spor etter folk noen steder, så småtrølla fikk springe løse. Da har de det så kjekt. De kappspringer, snuser og tuller, og byr meg stadig med på leiken.



Og så gikk vi en tur i nattens mulm og mørke,
mens orrhanene sjoa og kurra nedpå Vangen.
Den natta sov vi i samme seng alle tre. Tassen krølla seg til under dyna mi, og Tølle lå oppå, akkurat slik som før, og det var lenge siden jeg hadde sovet så godt.


De lurte nok på hvor Nalle var.
Hvorfor kom han ikke? Han hadde jo likt seg så godt på Orrebu, han også.
Det var veldig rart å være der uten ham.


Det var Tølle og Tassen som bestemte hvor skituren skulle gå...


Det var selvfølgelig strake vegen rett opp på Høgdefjell, det!


Sola skinte sånn innimellom, og da skulle de hatt solbriller.
Det blir vel det neste jeg må kjøpe...


Det blei ikke lange turen, men vi tok oss tid til ei kaffepause.
Jeg satt under ei svær furu, der noen hadde sitti før og strødd om seg.



Da vi kom tilbake, tok gutta seg en blund.



Været blei bedre og bedre utover dag, og tilværelsen kjentes ganske bra.


Det ble tur uten ski på beina, helt til topps i Endreseterlia til kvelds.
Ikke en kjeft å se, eller høre, her heller.
Perfekt.


Den vakre Endresetra var målet for kveldsturen.
Rundt og rundt sprang de, nedpå den store vollen på "sjumils-setra"


De sprang nesten hele vegen heim også.
Ti meter fram og fem tilbake - ti meter fram og fem tilbake
på den måten holdt vi følge med hverandre 😅

Innen vi kom tilbake til Orrebu, hadde jeg fått bekreftelse på at vi kunne bli ei natt til. Bjørn tok på seg ansvaret der heime, med å prate med katta og se til at alle sammen fikk mat og drikke
👴😻🐰🐔



Det snødde den natta. Og gutta kunne nesten ikke vente med å slippe ut i nysnøen!


Det var mandag 4. mai. Ferien min var over, men jeg skulle ikke på jobb før torsdag, og en ny knallfin dag var i emning - i følge Tølle og Tassen!

Da Bjørn kom med vafler, kjente jeg også at livet kanskje ikke var så gæli...



Så gikk vi ut på tur igjen, merkelig nok 😆
Vi gikk ned til Strøstjern, og opp på en utsiktsplass - før vi snudde og gikk samme vegen tilbake. Det er liksom litt begrensa med turmuligheter på denne tiden av året.



Før jeg pakka sammen sakene mine for å reise heim, serverte Gubben rykende varm grønnsaksuppe som han hadde laga sjøl.
Takk og pris, sier jeg bare - som har en slik kar og to firbeinte småtrøll ❤️

Jeg begynte så smått å bli klar for å møte verden igjen, trodde jeg.
Men da jeg fikk melding fra ei venninne, som lurte på om ho kunne komme på besøk - tenkte jeg først NEI, hjelp - jeg orker ikke snakke med noen enda.
Jeg vil sørge i fred, være for meg sjøl!

Men det var sååå lenge siden jeg hadde sett henne, og jeg har savna henne fælt.
Så ho kom 😊
Og vi skravla og skravla og skravla, nesten hele natta - akkurat som om vi var 18 år igjen. Vi skravla nesten før vi var våkne morgenen etter også, tror jeg. Og vi gikk tur med Stripa og gutta, ingen ble glemt.
Vi hadde det så innmari koselig!



Min kjære lille lykkepille, kryllingen fra Arendal,
tusen, tusen takk for besøket!