Hipp hipp!

17.mai er den høytidsdagen i året jeg setter størst pris på.

Jeg er så takknemlig for at jeg tilfeldigvis ble født i dette landet, 

og jeg skulle så inderlig ønske vi tok bedre vare på det.

I år ble dagen feira sammen med denne fine gjengen 😊

Vi hadde egentlig tenkt oss på skitur, men siden det skulle blåse hardt på fjellet, falt valget på en skogstur.

Ikke en hvilken som helst skogstur - men Postvegen til Garnås.

Dokkelva gikk flomstor, og fosseduren fulgte oss nesten hele vegen

Det var varmt oppover lia, vinden var knapt merkbar her. Jeg hadde forberedt Lillian og fortalt om lange, seige bakker, men det kunne jeg spart meg for. Denne dama er jo like tøff som Pippi!

 

Vi fortsatte ufortrødent videre oppover mot Garnås, med hvert vårt flagg i sekken

Da triggerpunktet ble pynta, var det rett før vi stemte i Ja, vi elsker...

Vi var ihvertfall veldig fornøyde med resultatet og utsikten!

Norske flagg, nyutsprunget bjørkeløv, blå himmel, fjell og dal og elv og snø og rv 7....

Vakreste Hallingdal!

Og så Lillian som syns det var på tide med niste, da gitt!

Men først fikk småtassene drikke seg utørste, og de tømte nesten hele vannflaska hennes  💓

Etterhvert fortsatte vi videre forbi Garnåshaugen - med flagga til topps.

Tenk å bo her oppe, så fritt og flott!

Ikke det miste rart at vikingkongen i Hallingdal hadde sitt hovedsete i Garnås.

På kartet mitt er det avtenga en svart trekant, og slikt pirrer min nysgjerrighet...

Jeg MÅ prøve å finne ut av det, og Lillian hadde ikke det minste imot litt bushing i skog og hei.

Det såg jo ganske greit ut, ved første øyekast 😅

Etter noen høydemeter ned, var jeg sikker på at vi nærma oss...

...men en skikkelig bekreftelse på at vi var på rett sted, fikk vi aldri. 

Men jeg hadde det på følelsen 😉

Hipp hurra for oss, vi fant ihvertfall stien!

Det var faktisk en slags vei til tider.

Ikke spesielt framkommelig alle steder, men når elgen kan gå her, så kan vi 😅

Bella og Hailey unnte seg en dukkert i hvert gjørmehull de fant,

da holdt gutta og jeg oss klokelig på avstand.

 De hadde jo fremdeles finstasen på. 🎀🎀🎀

Stien stemte sånn noenlunde med kartet. Tilslutt kom vi da opp i jordeskanten og ringen var sluttet.

 Dette var ikke en sti anbefale. Nå vet vi det.

Utpå jordet stakk det opp Garnåsbreksje. Det er den steinarten som ble danna under den høge temperaturern som oppsto da meteoritten slo ned for 546 millioner år siden!

Ganske fasinerende, eller hva?

Sightseeingen oppi Garnås nærma seg slutten, og vi ble enige om å gå Postvegen ned igjen også. 

Fint å ha utsikten foran seg, og det ble stadig noen foto-stopp. Vi tok oss ei pause ved Triggerpunktet igjen. Slitne føtter fikk kvile littegrann, og nista ble spist opp.

Lillian beskriver turen med tekst og bilder her; Sognafaret: Postvegen til Garnås

Men dagen var ikke over 😊

Ho hadde lest mitt forrige blogginnlegg fra dagen før Dagen, og bestemt seg for at ho måtte se Rukkedøla med egne øyne.

Og slik gikk det for seg;  Sognafaret: Langs Rukkedøla

Klokka var nærmere 17 da vi kom opp til Museumsområdet. 

Stedet var folketomt, men stille var det ikke 😅

Fossene var muligens enda større enn dagen før, og Lillian var i sjuende himmel

Sola var i ferd med å gå ned, men synet av den ville elva er overveldende. 

Det er mektige krefter i sving!

Etter masse fotograferingen(!) fortsatte vi oppover på den idylliske Bygdeborgrunden. 

Sjølve Bygdeborgen er og forblir en gåte...

Men menneskeskapt, er den - sjøl om vindens herjinger har satt sine spor her også.

Det er ett merkelig område, ganske utilgjengelig på en måte, med steinmurer og vannkilde - alt hva en bygdeborg kan behøve.

Nes Historielag har tilrettelagt stien slik at alle lett kan ta seg fram idag. 

Sola skinte fremdeles da vi kom ned, og regnbua sto opp fra fossen.

Jeg fikk lurt med meg turfølget videre nedover på stien langs Rukkedøla. 

Jeg syns nemlig det er så koselig å se de levende, gamle tuna fra "baksida"

De har overlevd mange vårflommer, disse gårdene.

Nymotens flomsikring kan nok komme godt med i disse dager,

 og jeg syns elveparken er ganske fin, jeg!

Jeg tror gutta begynte å bli skikkelig slitne her, det hadde vært en spennende dag for dem også!

- som hadde resultert i ei tapt 17.mai-sløyfe og to brukne flaggstenger - det kunne vært verre 😆

Det var nok på tide å sette kursen tilbake til museumet der bilen sto parkert. Vi hadde hele Møllegata for oss sjøl, men lovlydige som vi er, gikk vi på rekke og rad på trottoiret gjennom Gamle Nes.

Hundene ble plassert i bilen, og Lillian og jeg tok en siste inspeksjon av elva...

En får liksom aldri nok av dette synet.

Mens våre firbeinte venner sov sin søteste søvn 

- satt vi innpå 7-eleven . og slafsa og åt hver vår saftige hamburger

Velfortjent etter 24577 skritt, sa Lillian 😆

HIPP HURRA FOR 17.MAI !

og tusen takk for en uforglemmelig dag, Lillian!