Midt i mai

Det er ikke hvert år man kan ta seg en skitur midt i mai, men det kunne vi i år.

 Det hadde helt sikkert blitt enda flere, om det ikke var for at jeg må jobbe litt også 😅

Jeg hadde som vanlig noen kvaler angående kor vi sku' reis, men vi endte opp på Fekjan.

Lillian hadde overhode ingen innvendinger, men ho kasta av seg den ene genseren etter den andre ganske kjapt

Pink var også med, men det hjalp ikke stort med "trekkhund" på dette føret.

Det var såpass bløtt i sporet, at vi bekymra oss litt for hundepotene - og for hvordan føret ville bli seinere utpå dag. Så etter to-tre km begynte vi å se oss om etter en bar flekk hvor vi kunne slå oss ned. 

Lillian busha opp til den første flekken vi fant

(Bushing er ett kjent begrep for geocachere. Dvs å gå den korteste vegen mot målet - noe som sjelden er den enkleste 😆)

Så parkerte vi skia i snøen og slo oss ned i lyngen.

Matpakka kom opp av sekken, og alle fikk noe å tygge på.

Hm, hva slags niste hadde du med deg, Lillian???

Sola varma godt, det var vindstille og ikke var det mange skiløpere å se heller.

Vi så ikke snurten av noen andre, faktisk, og vi hadde hele fjellheimen foran oss.

Vi skal nok være glad vi satt der vi satt, for plutselig hørte vi noen drønn og ble vitne til at snøen brast over bekken, og med bulder og brak bobla vannet opp i elveleiet.

Jeg overdriver muligens litt, men vi skvatt iallefall skikkelig alle sammen! 

Roen senket seg igjen, og Findus tok seg en pinne - mens Tølle og Pink tok seg en blund.

Jeg tror vi satt slik i omtrent en times tid, men i to-tida tenkte vi det kunne være greit å begynne å tenke på tilbaketuren. Vi ville aldri komme til Hallingnatten uansett med denne farten, og det var nå akkurat det samme med hele Hallingnatten så lenge vi alle hadde en fin dag!

Jeg hadde husket alt som var kjekt å ha denne dagen, tilogmed solbriller 😉

Det var litt dumt at kom noen flere skyer etterhvert, men det var kanskje bra for snøens del.

Så var vi igang igjen.

Det var litt spennende ned den første bakken, men snøen bar.

Takk og farvel til de kvite viddene

Det var fremdeles masse, masse snø!

Myrene lå åpne og søkk våte.

Pink og Lillian holdt god fart nedover.

Sporet vårt hadde blitt temmelig bløtt i løpet av dagen, så hundene tråkka igjennom.

 Det var ikke så lett å ha kontroll på fire bein samtidig!

Det var ikke like lett å stokke armer og bein heller!

Heldigvis kom jeg hakk i hæl, så jeg kan understreke det 😅

Alt i alt gikk turen kjempebra, og innen vi var tilbake ved bilen, hadde vi avtalt ny skitur.

Jeg kan trygt si vi trives i hverandres selskap, og vi har funnet ut at vi er enige om det meste. Jeg blir gledelig overraska og setter stor pris på å finne likesinnede på mine gamle dager. 

Det er ikke bare jeg som er sær 😊

Takk for turen, Lillian!

Og takk for bilder, jeg har brukt flere av dem.

Hennes versjon av turen, kan den som vil lese om her 

Det ble en stille og rolig aftenstund ved rokken da vi kom hjem.

Tassen hadde passa huset, og tatt livet med ro.

Jeg tror formen hans er litt bedre, han har ihvertfall ikke tissa store dammer inne, og jeg syns han virker mer avslappa. Smertestillende tabletter hjelper sikkert for noe.

Dessuten har Petter beroliga meg litt etter å ha sett blodprøveresultatene. Han syns ikke de ser så gæli ut, men vi skal prøve å legge om kosten litt. Heretter blir det mere lever og kjøtt - litt mindre fisk. Om to uker skal vi til Hønefoss Dyrehospital for vaksiner, og da kan vi ta en ny blodprøve i samma slengen. Til da kan jeg leve i håpet om at dette hjelper.

Jeg har sendt inn regningene til Agria, og venter spent på om dette er noe de dekker.

Jeg tipper at alle med lundehund vet det, men for de som ikke vet, så koster ei slik blodprøve nærmere 2500,- - så det er lov å håpe. Tvi tvi!

Dagen etter ble det en liten tur med mamma.

Jeg henta henne på heimen, og så dro vi på senteret i Flå og handla noen blomster og andre fristelser.

Vi planta stemorsblomster på pappas grav, så alt skulle se fint ut til 17.mai.

Gravene til bestemor og bestefar, samt noen andre Nattinger, hadde andre tatt seg av. Det var gjort stas på nesten alle gravene, og grasset tok til å bli grønt. Kirkegården var fin og velstelt. Trafikken dundra forbi, men vi hadde en tankefull og stille stund der vi satt på kirketrappa. 

Etter at vi hadde kjøpt oss vaffel og kaffe på hotellet, kjørte jeg henne tilbake til Heimen. Turen hadde tatt en to-tre timer, og ho var godt fornøyd med dagen.

Men Gutta Boyz hadde liggi på lading hele dagen, og ble gladelig med oppover bakkan til kvelds.

Det gikk radig oppover til Utsikten.

Denne gangen beordra jeg Bjørn opp på stubben 😅

Han syns det var litt skummelt, han også!

Finneseta gikk flomstor, men det er ikke lett å komme innpå henne.

Oppe ved Veslebrue ble utsikten spolert av ei granbuske

Så fortsatte vi oppover mot Finneset. Der lå det jammen snø i veien den 14.mai...

Familie-portrett på Finneset 😊

Ingen var hjemme, for husa er borte. Men det er en fin plass lell.

Det er rart å tenke på de som engang bodde her så avsides.

Vi tok snarveien nedatt til Plassen til Tassen, der han stilte seg opp for fotografering som vanlig.

Han hadde ikke genser på seg, det var varmt og godt i kveldsola.

Det hadde virkelig vært to fine fridager midt i mai