HallingSprang med hannhund i band

Forrige søndag møttes Lillian og jeg igjen.

Vi hadde tenkt å ta resten av stolpene i Nesbyen, men siden det lå an til å bli en ulidelig varm dag, var det selvfølgelig lov å ombestemme seg ☺️

Å gå HallingSpranget nå før sesongstart, mente vi måtte være en veldig god ide.

Min bil ble parkert ved Vadbrua, og deretter hoppa lundegutta og jeg over i Lillians bil. Kjekt å ha en bil i hver ende når man skal ut på en slik tur. 

Alle veier fører til Rom, men det tok litt tid før vi forsto at H’ene sto for HallingSpranget, og vi havna på rett vei. Derfor fikk vi oss en liten sightseeing i Natten-området på kjøpet.

Herregud, det har vært en voldsom "byutvikling" der oppe siden sist jeg var på de kantene 😧

 Vi kom oss da opp til stistart, fikk parkert og alt var såre vel.

 Sesongen begynte først denne helga, så vi kan si det var perfekt timing. Vi slapp syklistene foran oss, og de vi seinere møtte, oppførte seg like hensynsfullt som oss. Bare trivelig hele veien, akkurat som intensjonen er med denne sykkelstien.

Stien er en av Nord Europas lengste familievennlige sti for syklende og gående. Det er 17 km fra toppen og ned til Nesbyen. Den er merka med vanskelighetsgrad BLÅ, middels krevende, og anbefalt nedre aldersgrense 7 år.

 Den egner seg sånn sett best for de med litt erfaring, så to damer i sin beste alder burde ha de beste forutsetninger for å mestre denne turen - til fots.

Lillian la i vei. Ho var utrolig nok ikke det minste støl etter den  2,5 mils lange fotturen på Sørbølsfjellet dagen før 😎

 Det var luftig og godt 1100 moh, så det var flere enn oss som hadde funnet veien opp på toppene.

Det la selvfølgelig ingen demper på humøret, at det lå snø i veien 

 Findus er fremdeles stormforelska i Bella, og vi var nær ved å gi opp å ta ett anstendig gruppebilde 😅

Men her sitter de, Findus lengst til venstre, Tølle, Tassen Bella og Hailey.

 "Badeplassene" lå heldigvis tett langs stien. Da var ikke Findus like trofast haleheng…

Det ble hett om øra for noen og enhver, og enkelte klesplagg forsvant fort ned i sekken.

Vi følte oss stadig frista til å ta en avstikker oppom både den ene og andre fjelltoppen, men vi greide å holde oss på den smale sti.

Vi kan heller ta en fjelltur i disse traktene en annen gang. 

Nå var det Hallingspranget som gjaldt.

Vi satte oss ned på dagens første utsiktspunkt for å nyte utsikten og den svalende fjell-lufta.

Findus hadde bare øyne for Bella ❤️🥰

Da de første km oppe på fjellet var unnagjort, kom vi ned i fin, gammel fjellskog

Det lå fremdeles en god del snø 

Vi gikk forbi idylliske små tjern -

- og stien slynga seg elegant framover mot nye utsiktspunkt

Vi slo oss ned på den andre rasteplassen også, vi - og der unnte vi oss en smak av nistematen.

 Hundene fikk tildelt hver sin plass i skyggen, og ganske snart tok de seg en ørliten blund.

Det var ingenting å si på utsikten derfra heller, men Tassen var ikke helt fornøyd med å bli plassert så langt unna sekken!

Det var langt igjen, men vi hadde hele dagen å ta av, og ingen motbakker i vente.

Det var faktisk en ganske behagelig temperatur inni skogen, og vi rusla jamnt og trutt nedover

Svingene var godt doserte -

- og det var egentlig umulig å gå seg bort 😅- selv om vi kutta noen svinger her og der

Syklister liker tydeligvis å svinge seg!

Alle de fem rasteplassene var ledige, så vi prøvde alle sammen.

Samtlige lå jo på steder med god utsikt, så det var bare å nyte en pust i bakken.

OBS - de vanskelige partiene var godt merka. 

Vi gikk forsiktig, vi - dessuten gikk Lillian og jentene fremst... 😆 

Naturen rundt oss endra seg i takt med høydemetrene. 

Det er ca 900 m høgdeforskjell fra topp til bunn

Gammelskogen sto tett omkring stien - mørk og mystisk 

Noen steder fikk en nesten følelsen av å være en bitteliten skogmus 😉

Hailey og Bella skremte bort trollet under brua

Det virker som om utformingen av HallingSpranget har fått terningkast 6 over alt

Stibyggerne viste dessuten kunstneriske evner, og det skal ikke forundre meg om vi overså flere slike kunstverk. 

Neste gang må vi bruke øynene bedre.

Jeg kunne faktisk tenke meg å gå turen en gang til.

      Om høsten f.eks

Det var ikke så bratt som frykta, så det kunne være moro å prøve å gå motsatt vei

H for HallingSpranget

Sitteplassene var jo relativt jevnt fordelt. Jeg tror det var utplassert bårer i nærheten av alle sammen, så om en skulle bli utslitt, er det vel alltids ei råd 😅

Mobildekning var det hele veien. Jeg brukte kamera flittig, så jeg oppfatta såpass.

På slutten snodde stien seg stadig bortom den gamle Beia-stien.

Vi tok ikke avstikkeren uttom verken Beia eller Bjødnaskaret, så det har vi også tilgode.

 Jeg tror nok kanskje Lillian slår følge med oss neste gang vi går her, ihvertfall hvis det kommer opp noen stolper.

Vi skar ut at sykkelstien, og tok tilslutt gamlestien som gikk rett fram. 

Det fikk være måte på unødig krinkelkrok-løp i varmen 😅

Omtrent 5,5 time etter start oppe ved Syningen, var vi nede ved Vadbrua igjen.

Da var vi godt fornøyde med turen, og vi var glad for at bil og bilnøkler var der de skulle 😅 

Tusen takk til Lillian og småpikene for en kjempefin dag igjen!

Ho har selvfølgelig blogga om turen for lenge siden.

 Jeg har hatt ei uke ferie, så jeg har jo ikke hatt tid til slikt 😆