Madonnaene i Sigdal

Onsdagsmorgen var de tidlig på'n, Tølle og Findus.

Men jammen var Tove oppe enda tidligere. De fant henne på trammen med tekoppen sin.

Nå har det allerede gått 1,5 uke, og hukommelsen kan spille meg ett puss -

 men jeg tror vi var litt effektive og kom oss avgårde i noenlunde rimelig tid den dagen...?

Det vanskeligste er ofte å bestemme seg for hvor en skal dra.

Valget falt på Sigdal, og det var minst tre gode grunner for det.

1. Tove hadde ikke vært der før.

2. Fin sti med flere geocacher

3. Sherpatrapper!

Målet var Madonnaen, men vi skulle ta det rolig og kose oss hele veien,

og det var ikke vanskelig!

"Vi" gjorde noen forberedelser til å ta en lab-runde baklengs 😅

Jeg hadde full tillit til at Tove ville fikse det greit

Så kom vi i gang med trappegåing!

Trappa var lett å gå, og Tove nøyde seg med Tassen som eneste trekkhund.

Det er helt utrolig hvor fint det har blitt. Jeg husker godt da jeg gikk her for endel år siden, det var faktisk i 2016! Bloggen er kjekk å ha i slike tilfeller. Jeg minnes at stien var veldig sliten og gikk i djupe renner, spesielt gjennom skogen - men jeg var visst ganske fornøyd med turen den gangen likevel 😅

Sherpaene hadde bygget fine sitteplasser langs stien, men vi lot oss ikke friste... 

Vi tok oss tid til å nyte utsikten, sjøl om vi gikk

Greplyngen blomstra her også, og den må en jo bare ta seg tid til å beundre!

 

 

Det var varmt sjøl om det skya til etterhvert - det må ha vært mangeogtjue grader. 

Men nedi dalen var det verre. Det hadde visst vært opp mot 32 denne dagen!

Heldigvis var det vann å finne - ikke akkurat badevann, men.

Jeg er sikkert ikke den eneste som går her og nynner på Stairway to heaven

Tove forsvant i ett viktig ærend da vi nådde toppen, og Tassen var rask til å sprette opp til Madonnaen

Hvor i all verden ble det av henne nå, da???

Tove skulle 'bare', og det gjorde ho - fant cachen, selvfølgelig 😉

Men det er jo litt hemmelig akkurat hvor den er plassert, må vite!

  

Så ble de obligatoriske bildene sammen med Madonnaen tatt 😁

Og en slags selfie av de fromme jomfruene med Gutta Boyz...

Og endelig ble det tid for en matbit eller to!

Vi ble sittende lenge og vel, og utsikten ble beundra i det vide og breie før vi fortsatte på runden.

Naturligvis kom det noen regndråper etterhvert.

De mørke skyene ble tettere og tettere, men det var det ikke noe å gjøre med. 

Tove var bestemt på at det var enda en cache som skulle finnes. Ho gikk så raskt og bestemt oppover trappa, at ho holdt på å kræsje med en elg!

Jeg vet ikke hvem som skvatt mest, men elgen hadde tydeligvis aldri sett/hørt lundehunder før. 

Den forsvant som dugg for solen, og Tove kunne undersøke buskene nærmere.

Cachen ble funnet og loggen signert - før vi fortsatte videre

Da vi like etterpå ble innhenta av ei regnskur, var gode råd dyre

Stakkars vesle Tassen blei skjelven helt ned i alle de seks tærne!

Jeg hadde tatt med regnponchoen bare for å holde regnet unna oss liksom, men nå måtte den på...

Tølle og Findus forstår seg ikke på slikt 😆

Det gikk nå egentlig overraskende greit, og blå himmel åpenbarte seg ganske snart.

Jeg tror Tove ble glad for å få den gamle trekkhunden sin tilbake. 

To slike unge utgaver kan være minst en for mye 😆

Utsikten innover Bjønneskortenatten og Trillemarka var flott, den. Det var mye natur å se.

Det var kjempefint å gå her langs toppen, ca 1000 moh,  på en dag som denne. 

Vi møtte bare ett følge på fire og ett par tidligere på runden. Jeg er redd en går nærmest i kø her i sommersesongen. Det har nok ikke blitt mindre populært å gå her etter at trappene kom

Det var så innmari koselig å være på fjelltur med denne damen igjen, altså.

Det har vært litt av ett år, dette!

Jeg tipper vi ba en stille takkebønn til Madonnaen begge to. 

Rart med det, så mye "åndelig" det plutselig blei disse to dagene 😅

Da vi kom ned fra fjellet, fant vi sannelig ei "gjenglemt" snøfonn meget laglig plassert!

Det var vel tilfeldig at den lå der den lå, men den blei ihvertfall satt veldig stor pris på

Det er noen rare buskevekster i Trillemarka, noen tjukke og noen smale.

Den siste steinsatte delen gjorde turen over myra til en fornøyelse. 

Det er utrolig mye arbeid som er lagt ned på disse totalt ca fem kilometrene, og det trengtes sikkert. 

Det er lett og spennende for de fleste å ta seg en fjelltur på slike steder, og det er jo bra.

Alle cachene ble funnet, og den siste km tilbake til bilen gikk langs grusveien. 

På parkeringsplassen var det tilogmed ett lite hus med ❤ på døra!

Tølle ble øyeblikkelig bekymra for Tove, men det var uten grunn.

Vi stoppa for å beundre Nastadborgen på hjemveien.

Det kunne være moro å ta en tur inn dit en gang!

Vi var altfor seint ute til å rekke innom både Lauvlia og SkredvigHagen, men det blei en stopp og en liten cacherunde på Haglebu. Det var fremdeles varmt og godt i høgda,

og glovarmt var det da vi kom heim til Bergheim...

Torsdagsmorgen hadde Tølle og Findus en munter avskjedsstund med Tove i Olabu. 

Jeg tror nok ho skjønte at vi satte umåtelig stor pris på hennes selskap!

Neste gang er det Tølle sin tur til å være trekkhunden hennes igjen😉