Dørhella

Det dukka opp ett koselig minne på Facebook idag.

Og siden jeg har arbeidshelg, og ikke har fortalt om denne turen før, 

så er vel tida inne for det nå.

 Det var altså den 20.oktober 2022

 Vi fulgte veien innover fra Strøsdammen.

Det er nesten som å gå inn i ett eventyr, der den mektige, steile fjellveggen troner imot en. 

En føler seg litt liten akkurat da.

Gørrbuflaga kasta lange skygger over skogen og over den bortgjemte gården som låg langt der inne i det som må ha vært skikkelig villmark en gang. Det er avsides i våre dager også. Det kan vel hende det rusler en fisker forbi en gang iblant, en som har tenkt seg til Trytetjern - eller raringer som oss,

 men ellers er denne plassen langt utafor folkeskikken.

Det er ikke stort igjen av det som engang må ha vært en ganske stor gård med flere hus, 

men det skal vises tufter av det som var ei stue, en låve og ett fjøs.

Jeg har tråkka rundt inni granskogen der mange ganger, men uten å finne dørhella.

Nå er det bare levningene etter noen tømmerstokker fra en av bygningene å se.

- men plutselig sto jeg altså på den svære dørhella, og følte meg helt bortkommen!

Det var en merkelig følelse å stå der.

Tenk på alle slitne bein som har trådd på denne hella.

 Ingen veit hvem som bygde og budde her, ei heller hvorfor eller når gården ble fraflytta. Det ble funnet hauger med never, som man tror var ment til taktekking på ett nytt bygg. Bruken kan ha veksla mellom seter og buplass. I siste halvdel av 1700-tallet og først på 1800 var det flere familier som budde i Vassfaret noen få år. Heimen-setrene ligger i nærheten, navnet tyder jo på at de har vært brukt både som heim og seter også. Og steinrøysene vitner om slit. Det er ingen tvil om at det har levd harde, arbeidsomme mennesker her. Det var en kamp for tilværelsen, for folk og dyr.

Lundegutta var også nysgjerrige på denne dørhella, og hvor den skulle føre oss. 

De hadde gladelig slått følge med meg inn til de underjordiske, om de kunne...

Det skal forresten ligge ei hule ved foten av Gørrbuflaget, litt opp for Gørrbu. Inngangen er så trang at en må krabbe inn, men når en først har kommi inn i hula, så skulle det være ett stort værelse. Midt i hula, ligger det mynt og forskjellige ting. Det var gammal overtru, om at alle som kom inn i hula, måtte legge att noe - eller så kunne ulykka ramme dem.

Kanskje vi må prøve å finne Gørrbu-hølu en vakker dag?

Det er ikke til å komme ifra at dette er ett spesielt sted. Nå vokser ungskogen fort opp,

 og snart er det helt umulig å se at her lå en av de tolv Vassfar-gårdene

Nedom Gørrbu er det myrlendt og rått -

- men stien til Trytetjern svinger seg fort oppi skogen.

Noen ganger ser en ikke skogen for bare trær 😅

Det hadde lagt seg ei tynn hinne av is på Trytetjern, og det var rim på bakken der sola ikke slapp til.

Bjørn spratt elegant fra stein til stein

Ei pause hører med på tur

Det var stille og fredelig, mens vi nøt de siste solstrålene

Så gikk sola ned bak Gørrbuflaget

Da tok vi fatt på heimvegen, der sola fremdeles skinte

Over myrene på Trytetjernåsen

opp mot det høgeste punktet

opp til Triggerpunktet

og nedover på den andre sida

Da var det rett før vi gikk ifra kvelds-sola

Det hadde vært en uforglemmelig dag.

Tenk at jeg sto på dørhella til Gørrbu, da gitt