- ble virkelighet!
Natt til søndag var høstens første frostnatt,
og Bjørn måtte skrape is av frontruta før vi kjørte avgårde på morgenkvisten.
Vi skulle møte en hedøling ved Strøsdammen kl 10, så vi kunne ikke sløse med tida!
Ganske nøyaktig en time senere var vi framme ved Strøen,
og turen over Trytetjernåsen kunne begynne kl.10.02
Vi gikk opp rett bak Dølahytta, og fulgte gamle tråkk oppover åsen. Jeg vet ikke om det er sti eller bare dyretråkk, men med litt godvilje, fører de ihvertfall opp til det første fine utsiktspunktet.
Det er Suluvatn som blinker langt der nede.
Derfra er det lett å ta seg opp til det gamle Triggerpunktet, og få ett lite overblikk tilbake til Strøen
Det er riktig så idyllisk oppe på Trytetjernåsen.
Det kan trygt sies om Trytetjern også.
Det kråsa i frossen mose og vannpyttene var islagte.
Greit å slippe å vasse over. De morkne stokkene tålte heldigvis vekta...
Vi kom oss opp på veien og fulgte den oppover ett stykke - før vi stakk bortom Venedokk.
Denna hedølingen er ikke så godt kjent på hallingsida, så han måtte få med seg alt.
Jeg hadde god tid til å beundre naturens store og små kunstverk.
Det ble litt oppstyr da jeg forlangte ett bilde av de to tindebestigerne,
og ba dem oppføre seg normalt...
SMIIIL!
Strøslifjell, 1170 moh
Ja, jeg forlangte ett bilde av meg og gutta også 😅
Himmelen ble blåere og blåere utover dag, men det blåste litt for mye til at det frista å sette seg ned på toppen.
Tølle og Findus sprang lause, så de hadde vært i syvende himmel lenge!
Det var igrunn jeg også, for jeg har lenge hatt lyst til å gå på langs over Strøslifjell.
Gudene skal vite - at det var en flott opplevelse å gå der!
Fargene var ikke akkurat påtrengende, men høstdagen var fin likevel.
Fjellet er best om høsten, med frisk luft - og uten stikkende insekter
Ett tilbakeblikk opp mot toppen.
Når man ser Strøslifjell på avstand - ser det bare ut til å være en lang, nesten kjedelig fjellrygg,
men det viste seg å være mye mer enn som så!
Det var mange fine småvatn, som sikkert er ekstra kjærkomne en varm sommerdag.
Nå lå de der - bare til pynt.
Her oppe var T.O kjentmann. Han hadde gått over fjellet en gang tidligere, og visste sånn noenlunde hvor det var enklest å ta seg fram.
Det var nemlig ikke like oversiktelig overalt, og det visste han.
Vill og vakker Vassfar-natur
Tilnærma uframkommelig - men vi kom trygt ned
- før det bar oppover igjen
Enda ett tilbakeblikk mot toppen..
Og disse to, da - som sprang og sprang hele dagen 😍
Vi hadde tatt det veldig rolig, men enda ikke hatt ei skikkelig pause, så vi begynte å bli sultne etterhvert.
Vi fant ett lunt og fint sted å sitte.
Ryggsekken som var fylt med mat og drikke, kom godt med.
Votter og skjerf fikk jeg ikke bruk for på turen
Fjellturen var enda ikke helt over, sjøl om det bar ned i bjørkeskogen igjen.
Vi skulle bare ned på neste platå, liksom.
Vi kunne gått omkring på fjellet i timesvis om vi ville det.
Det var så flott!
At dagen skulle bli såååå fin, det hadde vel ingen av oss trodd!
Det er den lurvete Bringen som stikker opp der framme...
Vi ble stående der (der også) -og nyte utsikten ei stund.
Vakkert.
Men vi måtte jo finne en vei ned til slutt.
Detta går bra - alder i verda 😉
Det gikk så bra, så - dette var egentlig bare en liten forsmak på hva vi hadde i vente 😅
Vi kom oss ned gjennom den kronglete fjellskogen, og ned på myra ved Feselskaret
Så satte vi kursen gjennom trolsk skog ned mot Bringenhula.
Mysteriet Bringenhøla, eller Mortenshøla...
Levde han her engang i tiden, Skotte-Morten - var det han som lagde høla?
...eller er den skapt av naturen sjøl?
Det er det ingen som kan svare på, så vi kan jo tru akkurat hva vi vil.
Findus, Tølle og jeg
Det begynte å bli langt på dag innen vi kom oss derifra.
Vi gikk tilbake langsmed myra igjen.
Jeg skulle ønske dagen aldri tok slutt, men skyggene begynte å bli lange.
Så var vi så klare som vi kunne bli for nedstigning i Feselskaret - det hadde jeg aldri gjort før.
LET THE FUN BEGIN !!!
Smågutta storkoste seg - det var nok en litt større utfordring for de store 😅
En ting er å gå opp bratte bakker - det er faktisk verre å komme seg ned.
Men alt går bare en tar tida til hjelp.
Mosen var mjuk og fin å gå på, så jeg syns det gikk over all forventing
Vegen opp til Strøen er drug, men beina gikk igrunn av seg sjøl.
Akkurat som skravla😅og det er trivelig, det!
Etter 14,3 km og 8 timer på tur, var vi tilbake på demningen.
Det hadde vært litt av en drømmdag.
Tusen takk for turen, gutter!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar