Der sola aldri går ned

 Oktober var grå og november har heller ikke vært mye å skryte av.

 Men ett lyspunkt var Tassens 11 års dag!

En liten sjarmør 💓

Det var en strek i regninga, at snøen kom så tidlig i år! Våt og kald snø, satte ikke Tassen stor pris på.  Istedet for en langtur i skogen, blei bare noen korte lufteturer langs vegen.

 Tassen fikk bestemme, så turene blei ikke lengre enn til første vegkryss....

Bursdagsbarnet fikk hundrevis av gratulasjoner på Facebook. Det var koselig!

 

Vi gjorde det beste vi kunne ut av den store dagen - 

og Trikse-trening var det morsomste han visste 😊

Tølle og Findus fikk også være med på moroa.

Tre kjekke lunde-gutter! 

Feiringa tok på en 11 år gammel tass, og det beste av alt, 

var kanskje å kvile ut i fred på sofaen til slutt.

Det kvilte egentlig ett vemod over hele denne dagen. 

At vi i hele tatt skulle få oppleve Tassens 11 års dag, har ikke vært en selvfølge.

For alt har ikke vært bra, sjøl om han har vært friskere enn på mange år. Pelsen har skranta mer og mer, men magen har - mot normalt - vært stabilt god. Men Tassens humør har svingt voldsomt de siste åra. Han har vært ustabil og gretten mot "små-tassene", og det har vært veldig slitsomt og vanskelig å takle mange ganger. 

Han ville helst være i fred for dem. Findus har leika klovn og prøvde å muntre ham opp etter beste evne, han kunne ikke forstå hvorfor Tassen plutselig skulle være så grinete mot ham. Tølle har vært tålmodig og overbærende, men det siste halvåret har de barka sammen flere ganger.

I vinter kjente jeg på at det var Tassens siste vinter. Da våren kom, kjentes det litt bedre. Jeg ble optimistisk og så fram mot en fin sommer - tviholdt på de gode stundene, og tenkte at høsten også skulle bli god. Jeg begynte å klamre meg til håpet om en ny vinter, mens tvilen lå på lur. 

Innerst inne visste jeg det hele tiden, hva som var best for Tassen.

Forrige søndag feira vi dagen hos mommo, bare Tassen og jeg...

Ikke så kult å sitte på fanget, men Tassen var god som gull og gjorde alt for fotografen 

🥰

Vi fikk faktisk mange fine turer og gode stunder denne høsten.

Men Turen til Tjøme i mai, det var en ekstra fin tur bare vi to hadde sammen. 

Som han koste seg!

 Jeg har enda ikke skrevet om turen til Veslefjell, til Slafjell, eller den fantastiske turen sammen med Kristin og Fryd til Grunke, tror jeg...

Slafjell, 1. september 

Veslefjell

Øynadn, 31. august

Plassen til Tassen.

Jeg greier det nok en dag. Det blir vel lettere å se på alle de gode minnene en dag...

Hadde enda sommeren vart evig, Tassen! 

foto; Tove Nordheim

Jeg ville jo at vi skulle være sammen for bestandig.

Foto; Tove Nordheim

foto; Tove Nordheim 

Jeg kunne jo aldri fått en rarere og bedre venn enn akkurat deg!

Men vinteren kom, guffen og grå. Tassen ville knapt ut av døra. 

Han ses på bildet som en liten prikk der han står midt i tunet.

Da jeg våkna onsdagsmorgen, kjente jeg på meg at noe var ekstra galt - med både meg og Tassen. 

Jeg sendte ei melding til veterinæren, og ho sa vi kunne komme kl 13...

Det var så fint vær den dagen!

Jeg kunne ikke huske sist vi så sola, men endelig var det en solskinnsdag.

Og Tassen fant seg en plass i sola.

Så der ble vi sittende lenge og nyte solstrålene.

Han ville ikke gå tur, bare sitte der i fred og ro sammen med meg

Da sola gikk ned bak Ryfjell, var det på tide å reise.

Tølle ga Tassen en nuss den dagen, det var så rart.

Da vi kom til Nesbyen, kjørte jeg opp i Midtlivegen der sola fremdeles skinte, for å se om Tassen heller ville gå en tur der.

Men det ville han ikke. Og da vi kom til dyrlegen, gikk han rett inn - uten en eneste betenkelighet.

Jeg trodde jeg var forberedt, men det blir man nok aldri.

Men jeg tror nok de to har funnet hverandre igjen, Nalle og Tassen 

💓💓