Det var meldt strålende vintervær, og jeg hadde tenkt meg til fjells
- helst så høyt til fjells som det er mulig å komme i Hedalsfjella!
Vi passerte den nye automatbommen på Reset, og kjørte videre oppover for å finne ett sted å parkere bilen nær Godvatna. Men da jeg fikk se at løypene ikke var kjørt opp, innså jeg at 10 cm nysnø kunne bli pes før Tølle og Findus. Dermed fortsatte kjøreturen ned til Strøen.
Det måtte jo finnes andre muligheter.
Det gikk noen gamle skispor over demningen. De var steinharde, men vi ville prøve..
Den vesle Dølahytta lå bada i sol.
Skispora forsvant ned i skogen, men vi fortsatte nedover på livets landevei.
En kongeørn svevde høyt over oss - og jeg visste vi var på rett sted 😃
Det var lenge siden det hadde vært folk i Trytetjernvelta.. ikke siden elgjakta i høst, antagelig.
Vi gikk ned til elvekanten, og lurte ei stund på hvor vi skulle ta veien….
Som om det var noe å lure på - når det var slikt føre 😅
Vi fulgte Strøselva til vi kom ned til Søsterhjemmet. Måtte jo ta en liten tur oppom der også.
Kunne tenkt meg å finne en plass å sitte nedpå litt, men det var lettere sagt en gjort.
Jeg hadde bare lyst til å nyte hele denne fine dagen, drøye den lengst mulig, liksom.
sett på lyd...
Vi brukte veldig god tid nedover
Det var så koselig å høre lyden av klukkende, rennende vann
Det var ingen problem å gå verken inni skog eller over myr.
For en drømme-tilværelse!
Vi kom fram til Suluvatn tilslutt
Vi gikk over isen, og innpå land ved Suluvasshytta - måtte selvfølgelig bortom der også.
Benken var nedsnødd, så jeg tok av meg skia og satte meg oppå dem - oppå bordet.
Det er obligatorisk med en stille stund på denne fine plassen .
Da vi bestemte oss for å fortsette nedover Suluvatn - fikk småtassene frie tøyler.
De sprang og sprang. Frihets-rus, kaller jeg det ❤️
Så gikk vi «i land» ved Dreparhølen.
Jeg fikk satt meg ned på ett vis inntil hytteveggen, for da ville jeg nyte en kopp kakao og noko attått. Det er jo noe alle kan forstå 😉
Så satt vi her da, og kjente på skogens ro - djupt innerst i villeste» Vassfardalen
Jeg syns jeg så skispor på den andre sida av myra, så vi gikk for å se.
Men det var ikke skispor. Det hadde neppe vært folk her inne på lang tid.
Stakkars skogens konge som hadde sunket så djupt.
Det fikk meg til å tenke på den gangen Petter og jeg sleit oss oppatt fra Dreparhølen på råtten vårsnø 😅
Så kasta jeg ett siste blikk mot den fredfulle plassen, og begynte på tilbakeveien
Vi gikk på isen opp til Suluvatn igjen.
Jeg har lært av tidligere turer på vårsnø, og var litt bekymra for at snøen kunne ha blitt råtten i løpet av dagen... Konkluderte deretter med at det antagelig var sikrest å gå «vegen» oppatt til Strøsdammen.
Etterpå innså jeg at jeg trolig tok feil denne gangen, men men…
Pin i hæl
Jeg har aldri sett tegn til at den vesle hytta blir brukt. Derav det rare navnet, kanskje 😅
Jeg tok det obligatoriske bildet av gutta oppå steinen 💓
Herfra gikk det ferske scooterspor oppatt! Jeg antar det var reinsgjeterne som hadde tatt en liten tur for å se etter rein mens vi var nede ved Dreparhølen.
Her var det bare spor etter scooter'n - og den stakkars elgen som gikk og sleit i motbakken...
Sola sto fremdeles høgt på himmelen da vi kom opp til demningen.
Scooterspora fortsatte oppover Strøen,
så jeg bestemte meg for å følge dem ett stykke, og ta en tur oppi Gapahuken....
Der tok jeg siste rest av nista, og småtassene fikk hvert sitt tyggebein.
Som vi koste oss!
Vi hadde ikke sett en levende sjel hele dagen, og hytta som Bjørn leide noen år tidligere, hadde trolig ikke sett mange denne vinteren...
Knekkebrød og vin til kvelds, er slettes ikke å forakte. Spesielt ikke etter en så fin dag.
Og med ett strikketøy i hendene, blir kvelden til natt før jeg får sukk for meg.
Ja, det er rart hvor fort tida går iblant, gitt!
Dette var torsdag for ei uke siden...det var tidlig fredag morgen at kom Tove på besøk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar