Sandvasskollen

Det har ikke blitt like mange turer med Toivo og Elin i sommer som vi håpa på, men på lørdag fikk vi oss en fin dag sammen. 

 

Vi møttes presis kl 12 ved bommen i Vidalen. Gutta kjente hverandre igjen med en gang, og vi tok beina fatt oppover "traktorvegen" mot Sandvasskollen. Skravla gikk og vi merka knapt høgdemeterene...

Dette var den 1.september, det var sommertemperatur og en lovende start på høsten!

Vegen slutter ved "rådhuset", ei bitteliten koie som ligger fint til ved foten av fjellet. 

Heldigvis var de værste hindrene rydda unna, men noen utfordringer hører jo med i villmarken.

Vi var ustoppelige og med ett lå kollen foran oss.

Vi tok en stopp for å beundre de fine fargene på lyngen

Deretter bar det rett til topps for å se på utsikten mot Sandvatnet og 'resten ta væla'

Toivo var ikke spesielt interessert i å beundre utsikten 😅

Vi tenkte vi skulle ta ett gruppebilde på toppen, men det endte med at Toivo's band satte seg bom fast.

foto Elin Jerdal

 Vi plundra lenge og vel for å fa ham laus, og Toivo hjalp til så godt han kunne 😆

- men tilslutt så Elin ingen anna utvei enn å kappe båndet.

Imens sto Tølle og Findus tålmodig og venta på godis 😅

Vi slo oss ned i lyngen, og smakte på nista. Det hører jo med.

Men det hørtes ut som om det var noen bortpå den andre sida som også ville ham mat?!?

🙊

Det måtte undersøkes, og vi svingte oss elegant ned i «ekko-dalen» mellom de to toppene

Der nede var det fullstendig vindstille og skikkelig varmt, så vi sikta oss inn mot fjellryggen foran oss. Jeg gikk denne turen for en evighet siden, så jeg visste det så brattere ut enn hva det egentlig var 😊

Det går ett tråkk på langs oppover dalen, men det var jo for enkelt ..

foto Elin Jerdal

Elin tok noen artige bilder da Småtassene og jeg vågde oss ut på kanten

foto Elin Jerdal

Ingen av oss satte livet på spill, sjøl om det ser slik ut 😅

Fotograf og lapphund fulgte etter opp i samme leia 

Det finnes flere dyregraver og spor etter de gamle tiders veidemenn i Vidalen. 

Fylkesarkeologen mener dette store fjellområdet med helleristning på Storrustefjell, dyregravene i dalen etc. - har hatt en svært gammel kultur med høg aktivitet.

Elin og jeg fant gamle sportegn både her og der, vi - fantasien satte ingen grenser.

Det finnes kanskje flere uoppdagede helleristninger i dissa fjella?

Blåne på blåne 

Sandvasskollen tilhører Ringerike kommune, og ligger i Vikerfjell Naturreservat som er blant Norges største skogsreservater. Området har en fin variasjon av skog, fjell, vann og myr. Det spesielle for verneområdet er sårbare lavarter som lever på gamle og døde trær. 

foto Elin Jerdal

Den laveste kollen er 924 moh

- mens den høgeste rager 937 moh

Det er flere varder på disse kollene, både nye og gamle 

På den andre sida av Sandvasskollen, ligger Bukolllen som tilhører Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde.

Vi kunne lett slått ihjel en hel dag her oppe!

Utsikten ned i Vidalen er storslått. En ser egentlig like ned i Hedalen om en vender blikket den vegen!

Fargene begynner å sette sitt preg på naturen. 

Den vesle Sandvasskollen er stappfull av små og store perler 

Vi fantaserte om å gå oppover langs elva på den andre sida. En vakker dag. Eller kanskje følge den steinsatte leia hass BlomsterHans opp på Storrustefjell og like inn til Steinhytt-vatna?

Den siste varden står på ett strategisk sted. 

Hundene ble utålmodige etterhvert, og lurte på hva vi venta på...

Man har bare ikke lyst til å gå ned fra fjellet, når det er så fint. 

Men det var ikke så lett å forklare dem 😅

Vi hadde det slettes ikke travelt og vi hadde flere perler i vente.

Den vesle myrputten var nesten magisk, den også.

Den som sitter på huk, risikerer å få en nuss midt på truten når det minst forventes 😆

Ganske trolsk

Det ble enda en liten avstikker… 

Den blåeste bekken kommer fra hundrevis av små vatn 1000 m over havet 

Her tok vi oss enda ei pause.

 Ingen av oss var vel egentlig sultne, men vi satt nå der, om enn bare for å drøye tida. 

Tålmodige Toivo 💙

Da vi tilslutt var nede ved bilene, hadde sola gått ned i vestre Vidalsveg. Men jeg måtte ta en stopp likevel, for å vise Elin Sølvskatthaugen ved Goplerudsetra, haugen med de mange gropene i bakken etter gravingen til Vidalsvensken... Han som trudde han skulle bli rik og grov etter skatten i 20 somre.

Dette var rundt århundreskiftet 1800-1900, og det finnes flere historier om svensken som ikke ville gi opp, enda han kjente godt til hele sagnet - om skatten som aldri ville bli funnet…

 

Jeg hadde lyst til å vise Elin enda ett spesielt sted i Vidalen. 

Den siste fastboende i Vidalen, var Hans Hamran - BlomsterHans. Han kom opprinnelig fra Balsfjord,  men etter ett eventyrlig liv som både lofotfisker, sjømann rundt omkring i verden, jobbing i Mexico og Canada - bygde han Enebo ved Gamlebråten, og levde der stille og rolig de siste 20 år av sitt liv. Edvard Elsrud har skrevet bok om ham - her er ett lite utdrag,

og livet hans er omtalt i forskjellige  avisartikler og dagbøker - dette siste var nytt for meg.

 

Elin og jeg kjørte hver vår vei da vi kom ned til Hedalen.

Kveldssola varma godt da jeg stoppa ved Hedalen stavkirke.

Det er med en merkelig følelse en går omkring på den gamle kirkegården og leser på gravene med både kjente og ukjente navn, men tilslutt fant jeg den gravsteinen jeg lette etter;

Hans H. Hamran

28-9-1902   1-10-1971

Herren er min hyrde.

Hedalen.no

Det sto friske markblomster på grava til Blomster Hans.

Dagens siste stopp : Orrebu!

Hundene fikk strekke på beina og kveldsmat i kroppen.

Deretter var det godt å komme heimatt etter en lang og veldig koselig dag.

Tusen takk for turen, Elin og Toivo 💚