Det var tirsdag den 29. oktober...
...at jeg sendte ei melding til Hanne på formiddagen, og lurte på om ho hadde tid og lyst til bli med på tur. Ho var ikke vond å be. 15 min seinere var Hanne og Vesla klare 😅
Jeg hadde snakka om at vi måtte gå Tangovegen sammen.
Den er steinete, Tangovegen og full av Kråkesølv.
Men det er helt utrolig at den er rydda av en mann, kun med håndkraft, hest og enkle hjelpemidler.
Erik Tango må ha hatt ett ufattelig pågangsmot!
At noen kunne finne på, og i det hele tatt tro det var mulig å bygge en vei gjennom den bratte, smale kløfta, er for meg en stor gåte.
Enda mer imponerende blir det når en vet at han hadde bare ei hånd til å hjelpe seg med.
Det gjør bragden minst dobbelt så stor.
Noen partier ser nesten litt skumle ut den dag i dag.
Men vegen er rydda, og folk og fe kan gå trygt opp til Sørstølen.
Vi nøyde oss med å følge en smalere sti opp på berget
Der slo vi oss ned og åpna sekken
Her er det fint å sitte og nyte utsikten utover Flå, om man vil
Langt der nede ligger gården Tango, eller Tangene som det heter «på fint».
Der ble han sikkert født, den godeste Erik Tango. Ettersom jeg har finni ut, var han født i 1902 og yngst i søskenflokken på opprinnelig fem. Den ene av søstrene døde før han var født, og ei annen da han var tre. Han levde sammen med søstera Margit, til de begge var gamle og «mette av dage».
Han solgte gården da han forsto at arbeidet med å drive gård ikke lenger kunne utføres med ei hand, hest og kjerre, og ei krokete gammel søster.
Erik døde i januar 1986, Margit født i 1894, døde i april året etter ham.
Det gjorde godt å sitte der og kjenne på varmen fra solstrålene
Vesla kosa seg veldig!
Litt rart å se på kartet og innse at vi bare hadde gått ett par km,
men da sola gikk ned, blei det kjølig, og vi bestemte oss for å gå ned igjen.
Den gamle grinda har sett bedre dager, men den gjør seg på bildet.
Det er veldig spesielt å gå her.
Vesla og SmåTassene trava lykkelig nedover mellom store mosegrodde steiner
og gammal kronglete skog
Mens vi gikk der og skravla og studerte omgivelsene både høgt og lavt,
Ble vi plutselig oppmerksomme på noe ekstra gult mellom vissent og fargerikt lauv.
Da måtte vi bare slenge fra oss sekken, og ta i bruk både lommer og bæsjeposer for å få med oss piggsoppene. Det er rart med det, når en først finner en, finner en gjerne mange.
Det var skromle-mørkt da vi sto nede ved Kvie igjen, og glante opp i fjellsida der vi hadde vært.
Slik kan det altså gå, på en absoluttingentingdag, som Hanne sa 🤗
