En liten dannelsesreise

Nå tar jeg ett kjempesprang tilbake til i sommer. 

Det var omtrent midt i juni at jeg la ivei over det ene fjellet etter det andre...

Telemark - here we come!

Det vart en strekk på beina ved Gaustadtoppen, før vi kjørte videre ned til Tuddal.

Vi kjørte gjennom Tuddal sentrum, og etter noen km svingte vi av på grusvegen og innover mot Hogstul Hytter.

Så var vi framme 💓

Der flytta vi inn i vårt eget stabbur - Tølle, Tassen og jeg.

Dette er en helt spesiell plass, og det bor noen helt spesielle mennesker her.

Men alle disse koselige hyttene leies ut året rundt, bare ta en titt her https://hogstul.no/

Det er Kristin og familien som eier og driver dette stedet, og jeg tror jeg har skrivi litt om det tidligere.  Det var deilig å være tilbake her, og Kristin og tante Torbjørg tok like godt imot oss før.

Jeg setter så stor pris på å få komme dit, og ha tid sammen med dem - det føles faktisk litt som å komme hjem - men for meg er alenetid også veldig viktig, uansett hvor jeg er..  og de forstår, og jeg kan si og gjøre akkurat hva jeg har lyst til.

Jeg er så glad vi har funnet hverandre.

Det var veldig, veldig varmt i juni. Så varmt at vi knapt orka å gå tur!

Da Bente og Torgunn kom på besøk til oss dagen etter, satt vi pal i skyggen på Kristins veranda. Vi spiste og drakk, og bare kosa oss.



Da det led mot kveld, tok jeg meg en kjøretur. 

Først kjørte jeg opp mot Flugun-fjellet, for å se meg litt omkring der.

Men det var altfor varmt for meg, så jeg vart sittende ved ett lite tjern og der lot jeg tankene fare.

Da vi fikk avkjølt oss litt, kjørte vi ned igjen, og opp mot neste fjell.

Vi parkerte ved Fanteturka, og gikk oppover mot Nutan.

Der var det luftig og svalt. Svalere, ihvertfall.

Snøfonner og is på Heddersvatn 1137 moh

Vi gikk ikke langt, men vi holdt oss oppe i høyden nesten til sola gikk ned.



Fjellet blomstra så vakkert i juni.

Og det var ufattelig mye myrull nesten overalt denne sommeren, husker dere?

Det var jo så fint.

Dagen etter tok vi en kjøretur inn i Bondal.

Jeg parkerte bilen innerst, og så gikk vi nedover bygdevegen i denne utrolig vakre fjellbygda.

Jeg greide knapt å styre nysgjerrigheten. Vi snuste oss fram imot de folketomme, gamle gårds-tuna.

Husa blir tatt vare på 💓

Der nede ligger Skinanvatnet og blinker...



Der oppe ligger Suigard, en ekte norsk fjellgard.

Snakker om å tilpasse seg etter terrenget.

Utafor det vesle bygdemuseumet, sto Hare-huset 👈💗

Det vart bygd for ein hare i 1900 av Tov H. Bondal, 13 år og Hans H Bondal, 10 år.

De gamle gårdene ligger på rekke og rad.

 Det er som å gå ett par hundre år tilbake i tid.

Det beste er at det bor mennesker i Bondal!

Vi tok bilen og kjørte litt lengre ned i dalen.

 Der fant vi en natursti.

Så veldig godt merka var den ikke, men vi fant en gammal vei ned til Bonsvatnet, ihvertfall!

Tølle tok seg en dukkert før vi gikk oppatt.



Jeg beundra flere gamle gårder, med disse spesielle og rikt dekorerte Telemarks-bura.

Idyllisk, eller hva?

Og her var den gamle grendeskolen.

Der fikk kanskje bestemor mi sin skolegang, for lenge, lenge siden.

Gården ho kom fra, ligger nedom skola, helt ned til Bonsvatnet.

Det hadde vokst til endel skog og kratt, så jeg vågde meg ikke ned dit, det bor tross alt folk der. Men dette gamle bildet skal altså være fra Nigard Bondal, det blei tatt under ei pause i slåtten.

Det var sikkert like varmt midtsommers den gang som nå.



Tilsist gikk turen tilbake til Hogstul. 

Det er ett flott, gammalt stabbur der også - det finns bare tre av akkurat det slaget.

Vi satt ute og prata litt, det var en sånn en deilig, avslappa stemning sjøl om fluene surra og myggen beit.

Det var ett deilig sommerminne, som dukka opp den 4.søndag i advent

💓

dikt av Margit Aasen