Full klaff...

....forrige lørdag!

For det første hadde jeg flaks og fikk kjøpt meg gode brukt-ski til en rimelig penge sånn på "morrakvisten" - før jeg satte kursen rett til Vassfaret,
og for det andre; det var ett upåklagelig drømmevær!

Avtalen var å møte Bjørn ved Godvatna kl 11, men jeg blei av en eller anna grunn litt forsinka. Det vrimla av folk i løypene da vi begynte å gå, og innen vi traff Bjørn ved Hellsæren - hadde stemningen snudd og vi var litt betutta alle mann...
Ved første løypekryss valgte vi derfor å gå i motsatt retning av alle andre. 

Det angra vi ihvertfall ikke på!

Sjøl om skiløypa til Slafjell bare er ett enkelt scooterspor, 
var det drømmeforhold.

Og løypa slynge seg jevnt og fint oppover.

Da vi satt og tok oss en matbit, kom det to skiløpere gående - og vi kunne sitte og følge med dem, der de gikk opp til varden på Slafjell.

Og da de gikk videre, hadde vi fine spor å følge til topps!



Det hadde vel egentlig ikke vært noe problem å ta seg fram for Nalle utafor løypene heller. Nå er det stort sett fast og fint overalt på fjellet.

Gubben og Gamla 😎 tok en selfie på toppen

Gutta Boys måtte også ta det obligatoriske Topp-bildet 😇
De var jo så fine, atte. 
Nalle med potesokker, og Tassen i vesten sin.

Ned fra varden fikk de springe løse i sporet etter Bjørn, 
ellers overholder vi alltid båndtvangreglene...

Vi møtte ikke mange folk inni fjellet her. De fleste følger hovedløypa inn til Surtind. 

Vi kunne snudd og gått samme veien tilbake - men blei enige om at vi likesågodt kunne fortsette framover og gå den såkalte "Slafjell-runden".
 Det er jo aldri moro å snu!

Det hadde vært rein i området ganske nylig... og Rudolf-bæsj er skikkelig snadder - energibooster;)

Da vi kom innpå hovedløypa igjen, var fjellet tilsynelatende folketomt.
Vi satte oss ned i ei halling, der reinen hadde gravd ut fine sitteplasser.
Der tømte vi termosen, og delte to Bromma-vafler på fire.

Da vi kom ned til Hellsæren igjen, hadde det blitt kaldere i været og skarpere føre. Der gled Bjørn i fra oss nedover, men gamle Nalle holdt koken og humøret oppe.

Og da vi etter 2,3 mil var tilbake i bilen, var vi strålende fornøyde alle sammen. 

Sola forsvant da vi kjørte ned til Strøen, men gud for en fantastisk varm og god følgesvenn ho hadde vært denne dagen.



Jeg tror det var ti kalde både ute og inne da vi kom ned, men den vesle Dølahytta blir fort varm. 
Etter at vi fikk i oss kveldsmaten, tok det likevel ikke lange stunda før vi kraup under dyna og sov fredfullt og godt til neste dag.

Det var ett helt anna vær på søndag, men turlysten var like stor.
Vi fulgte scooterspora nedover - og like ned til Suluvatn...

...så fulgte vi på utover over isen, og fram til Dreparhølen.

Innen vi kom så langt, hadde det begynt å snø temmelig tett.
 Men jeg hadde tenkt å snu der likevel, og følge ett enkelt skispor tilbake.

Stille, stille.
 og det var nesten en trolsk stemning der vi gikk i snøkavet og stirra opp mot Bringen.

Vi gikk omtrent midt utpå isen og kunne såvidt skimte Suluvasshytta.



Skisporet fulgte tidvis den blåmerka stien...



... tidvis isen på kryss og tvers av Strøselva ...


...forbi Søsterhjemmet, og gjennom tunet på Trytetjernvelta...

...oppover vegen og rett fram til døra..

"SKI IN - SKI OUT"



Bjørn holdt til i hytta si, så vi gikk noen turer att og fram mellom hyttene også denne helga. Dermed blei noen mil, nærmere fire tenker jeg, iløpet av disse dagene. Nalle viste skikkelig sportsånd, og storkoste seg hele tida, men jeg ga ham en Metacam, sånn for sikkerhetsskyld. 



Det meldes om finvær til helga, 
og jeg håper vi får oss en tur eller to, da også.
 Det er liksom dette vi lever for om vinteren, vi!