Nei, skulle'ru sett slik

Mamma og jeg inntok orkesterplass utafor hønsegården idag...

...etter at vi hadde vært hos Hege i Gulsvik...

Ja, hva var det vi venta på???

Stripa fulgte nysgjerrig med i bakgrunnen, men ho lata som om ho var totalt uinteressert

Og så.
Etter flere minutters venting - kanskje så mange som ti?!?

- så kom Fjert'n,
og han tok samtlige damer med storm 💖

En skikkelig stramsin kar på omtrent ett år. Ett prakteksemplar av en islandshane, sjøl om han er totalt forskjellig fra de andre vi har hatt. Han er like stor som Malkhyl - og like musikalsk som Hallingen.
Det må jo være oppskriften på suksess!

"nei, skulle'ru no sett slik ein kar"

Fjerten fra Trommald

Da ChickenGuarden lukket porten kl 22 i kveld, hadde samtlige gått inn og vagla seg for lengst. Fjerten hadde funnet sin plass midt i hønseflokken.
Harmonien var gjenoppretta i hønsehuset.
🐓

Dette har vært ei herlig og travel helg, nesten akkurat slik som jeg hadde forestilt meg den ville bli.
På fredag var det meldt strålende vær, og Petter og jeg hadde avtalt å møtes på verdens koseligste, lille Vinmonopol ca kl 12.
Det er i Flå, sjølsagt.
Deretter kjørte vi opp til Veneli, og endelig kunne vi legge ut på tur igjen!

Doffen og Tassen var glade for å treffes, og de la ivei nedover Vassfar-stien med stor iver, og krutt i bein og armer
Det hadde nok gått både folk og dyr før oss, det var tross alt langhelg for mange pga Himmelspretten, og det var masse go'lukt å snuse på. 

Dette er en av de fineste stiene ned til Vassfaret.
Den følger bekken, og utsikten er bare fantastisk.

Man gleder seg til å komme ned, men samtidig er det så mange fine plasser der man må ta seg tid til å se seg ekstra godt omkring.

Tassen kunne ikke få nok kosepauser!

Doffen ville helst springe videre...

Og ned kom vi. Ved Hallingtjern.

Herfra skimter man såvidt Vassfarplassen,
 og man har Nevlingkollen midt imot.



Det er historien som gjør Vassfaret så spesiell.
En gang var det 12 bebodde gårder her i denne avsidesliggende dalen. Tjednvollen ved Strøen, Gørrbu, Øvre og Nedre Heimen, Arnebu, Olsonheimen, Vassfarplassen, Amundheimen, Bjørke, Hallingvika, Haraldsbråten
og Skrukkefyllhaugen.

Grantrea blomstrer

Skrukkefyllhaugen ble reist av Marit og Østen Olsen Dølveseie.. De fikk fire unger, men det var bare Berte (født i 1854) som vokste opp. Forfattere som Edvard Elsrud og Per Hohle fikk møte Berte, og beretningen om den legendariske damens liv og hennes egne fortellinger, har gjort henne uforglemmelig for all ettertid. Ho blei dessuten udødeliggjort gjennom Mikkjel Fønhus roman"Åtgjerds-Kari, der han brukte Berte som modell.

Sjølsagt måtte vi bortom Skrukkefyllhaugen når vi først var på disse kanter, og vi labba muntert ivei bortover grusvegen...



Vel, det skulle vi ikke gjort.
Først tenkte jeg det var ett slags arrangement, en skoletur eller en russefest, men det var ikke folk å se. Dørene i stua og låven sto på vidt gap. På tunet lå ting og tang strødd overalt. Hva i all verden var det som foregikk?? Det så ut som om noen hadde hatt det skikkelig travelt, og det fikk vi også.
Her var det utrivelig, og slettes ikke ett blivende sted.

Jo mer jeg tenkte på det, jo mer opprørt ble jeg. Når man låner noe, så går man da ikke fra det slik. Så uvørent og respektløst!
Dette stedet er kjent i hele Norge, og folk kommer langveisfra for å oppleve Vassfarets mystikk og villmark - noe Berte sjøl hadde vært en mester i å formidle.
Dette var trist.

Vi gikk ned til Skrukkefylla.
 Petter sa ikke ett ord, og det ligner ikke ham.



Vi kunne tatt matpakka der nede ved vannkanten, men det føltes feil det også.

Vi gikk over brua igjen.

Da vi kom til Greineløken, møtte vi på to karer med to småunger. De bar på en kano, og vi hilste vennlig på hverandre. De lurte på om vi hadde sett noen andre, og vi sa som sant var, at det hadde vi ikke. Da han sa de leide Skrukkefyllhaugen sammen med en gjeng, fikk jeg først hakeslepp - og så slapp orda ut av meg...
Frustrasjonen og fortvilelsen over voksne folks manglende respekt for andres eiendom, historie og verdier - sjokkerte og opprørte meg så til de grader.
Men som han sa, de hadde leid stedet, så.



Det er vakkert ved Greineløken, vi var skrubbsultne, og bikkjene var faktisk slitne.
Vi slo oss ned på benken, åt og drakk, og sakte men sikkert gled det værste sinnet mitt over.

Men ikke helt.
Da jeg la ut bildet fra Skrukkefyllhaugen på Facebook, satte det sinnene i kok på den ene og den andre. Mange mente jeg skulle holdt meg langt unna Skrukkefyllhaugen, og mange mente det samme om leietakerne.
Mange usakligheter ble skrevet fra den ene og den andre, og vi får bare være glad for at da leietakerne forlot stedet på søndag, var alt i tipp topp stand. Ingenting var forhåpentligvis stjålet eller ødelagt av "uvedkommende turgåere" som kom forbi heller. Men jeg vet ihvertfall at jeg aldri ville lånt bort mitt hus til hvem som helst.

Skrukkefyllhaugen anno 2010

Vi begynte på heimvegen oppover Styggedalen, og vi kom ikke langt før det ble stygt på ordentlig.
Gudene vet når slike spor gror...

Vi hadde det ikke travelt, men det er ikke så mange utsiktpunkt langs Berte-stien, og ikke mange kvilesteiner heller.
Her gikk ho nok og bar på tunge bører, ho Berte også.




Men det skulle nå ikke mangle ett bilde av "Lundehund på Sten" i dette blogginnlegget!



Etterhvert blei Petter sitt gamle jeg, og fortalte skrøner som aldri før.


De trodde neppe på alt han sa, men moro var det lell 😏
Og plutselig var vi oppe vegen igjen, det er jo ikke så lange stubben.



Da vi kom heim til Bergheim, flytta gutta inn i Olabu, mens jeg varma opp ett spann med småmat. Lefsekling og øl blei satt fram, og så vart det fest.

Og rett som det var, dukka det opp en buhund fra Ålesund
og noen andre langvegsfarende!
Men det får jeg skrive mer om en annen kveld....