Torpavottene

At Torpavotter - eller Torpevotter, er en nyttig ting kan ingen komme fra,

 og jeg hadde tenkt å gi gubben ett par i bursdagsgave i oktober.

Strikkingen er ingen kunst. Vottene er egentlig både raske og morsomme å strikke.

Votten strikkes i noe som kalles hullbragdmønster, noe som egentlig er en vevteknikk. Det særegne ved votten, var at den ble strikka i hjemmespunnet, tretråders garn i sauesvart og sauekvitt. 

For å gjøre votten ekstra varm og sterk, ble den "nappet" inni med hvitt, mykere garn.

Måten å nappe votten på er beskrevet som noe unikt for votten, og også måten stjerna kommer frem når en feller av. Det er dette som er det spesielle med votten, og sannsynligvis det som gjorde at mønsterbeskyttelsen ble godkjent i 1938.

I 1979 ønsket det nystartede Nordre Land Husflidslag å ta opp igjen gamle strikketeknikker, blant annet Torpevotten. Det ble snakka med eldre folk i bygda for å finne fram til den votten vi kjenner idag, det ble holdt kurs og lært bort. Nordre Land Husflidslag er stolte av å ha sin egen vott i bygda, og mønsteret er det samme som det var i både 1930 og 1979.

 Om noen ønsker mønsteret, er det til salgs bla. på Landhandleriet på Lands Museum.

Dette er utdrag av hva jeg fant om Torpevotten i Norges Husflidslags hjemmeside, merket Rødlista.

Jeg fant tilfeldigvis oppskrifta på nett for lenge siden og har strikka flere par, men jeg hadde aldri nappa dem tidligere. 

Nå skulle det gjøres skikkelig, og hvem andre enn min gamle skolefrøken ville lære meg kunsten!

Jeg tror det kribla i fingrene til lærerinnen, da jeg besøkte henne en dag i høst. 

Ho hadde forberedt seg godt til timen, og jeg fikk studere vottene ho hadde under arbeid. 

Så var det fram med stoppesopp og stoppenål!

En måtte ta ett godt tak og begynne stoppingen i tuppen. Marit viste meg hvordan.

Jeg har aldri stoppa før, har nok aldri prøvd å lære meg det engang, men jeg skjønte teknikken.

Ho sydde først ei stjerne, og deretter måtte en tråkle seg utover til den første strikkeomgangen var dekka. Dette var kanskje det vanskeligste, for en som ikke kunne stoppe.

Resten av votten var mest som en tålmodighetsprøve, der en og en omgang ble dekka med napping - en slags løkke-søm. Marit så til at jeg kom godt igang, og så avtalte vi at jeg skulle komme tilbake når vottene var ferdige, slik at ho kunne kontrollere om arbeidet ble bestått.

En gang skolefrøken, alltid skolefrøken, sjøl om en er 94 år 😊

Jeg fikk god hjelp til arbeidet da jeg kom heim - ingen fare 😅

 Det skulle økes, samtidig som det skulle helst se jevnt og fint ut - og det var en kunst!

Jeg følte jeg fikk litt teken på det etterhvert, men det var endel prøving og feiling.

Nappingen tok dobbelt så lang tid som strikkingen...og jeg skjønte etterhvert at det ikke ville bli bursdagsgave til Bjørn i år.

Neste utfordring var tommeltotten. 

Den skulle også stoppes i tuppen, og deretter skulle den nappes på lik linje med resten av votten. 

Det gikk framover, saaaaakte - men sikkert

Da jeg omsider var ferdig med den ene, var det bare å begynne på den andre...

Men tilslutt ble de ferdige, begge to!

De er strikka i Rauma 3-tråds strikkegarn, og nappa med Rauma lamull.

Tida gikk, uten at jeg fikk somla meg til Marit. Bjørn fikk andre votter i mellomtida. 

Han fikk angora-votter som sikkert er varme, men neppe så slitesterke som Torpavottene.

En annen lur ting med Torpavottene, er at de kan brukes om hverandre på begge hender, og dermed slites de ikke på samme sted hele tida. 

I 1930 kostet ett par herrevotter  kr 3,20 - nå selges nappa Torpavotter for 420,-

Vel, jeg tror ikke jeg kommer til å lage slike for salg!

I går tok jeg turen til Marit igjen.

Ho tok smilende imot meg med åpne armer, og bordet var dekket for to.

Men før vi smakte på julekakene og skjenka opp kaffe, måtte ho prøve vottene...

Bestått!

Jeg ble bedt om å hilse til Bjørn og gratulere ham med nye Torpavotter, 

da jeg dro heim ett par timer seinere. 

Kjære snille, gode frøken - tusen hjertelig takk for noen kjempekoselige skoletimer!