- i slutten av august.
Det var forholdsvis tidlig på dagen, da vi kom fram til Helsinglia, der Kristin og Fryd bor.
Det var en nydelig sensommerdag - og vi hadde tenkt oss på tur til… Valdres.
Det sitter liksom litt langt inne å innrømme det for en halling, men ja, de har mye fint i Valdres.
Og nå ville Kristin vise meg en av de fineste plassene hun vet om, og det sier ikke lite.
Kjøreturen fortsatte forbi Lykkja, over demningen ved Storfjorden, forbi Nøsen, og deretter første avkjøring til venstre mot Bukono - og videre inntil Grunke. På baksida av Skogshorn...
Grunke er ett unikt stølsområde på 30-000 mål i det sørvestre hjørnet av Vestre Slidre. Disse grenseområda har ei spennende historie med konflikter og rettsaker mot både hallinger og vangsgjeldinger. Like siden sist på 1600-tallet og fram mot siste verdenskrig er det dokumentert fastbuande folk her det meste av tida. Det må ha vært ett hardt og nøysomt liv å bu der hele året innunder Gråkampen 1595 moh og Veslebotn-skarvet 1778 moh. Det er nesten umulig å forestille seg.
Grunke har noe mytisk og mystisk over seg.
Det ligger avsides til, men var ett knutepunkt mellom jegere, fehandlere og andre ferdafolk.
Oppe langs fjellet gikk en gammal kløvveg over til Vestlandet.
Fredlause har hatt tilhold her.
Og så Hulabaken, da. Stortjuven frå Hulbak i Hemsedal...
 |
| Klikk på bildet om skrifta er for liten ;-) |
Grunke var Margit Sandemos barndomsparadis. Somrene ble tilbrakt på Huldrehaugen. Ho fikk Kongens fortjenstmedalje for sitt forfatterskap i 2014, og da ho døde fire år seinere, ble asken spredt oppe på fjellet. Det var her ho hørte til.
Etter en lang, men utrolig fin kjøretur innover stølsvegen - var det godt å komme fram til vegens ende.
Hvem har glemt den våte sommeren og den enda våtere høsten??
Kristin visste råd, og fant en kjepp - så vi kom oss tørrskodd over dagens første hinder
Innbydende stier😍
og noen skikkelig våte "stier" 😅
Men vi kom oss gjennom greit bjørkeskogen, og Kristin forklarte entusiastisk om området og veien videre.
Øynadn.
WOW - der var det flott!!!
Men vi skulle visst videre...Hm. Hva i all verden ville Kristin vise meg?
Tølle og Findus var litt snurte fordi de måtte gå sammen med oss gamle damer,
mens Tassen og Fryd fikk gå foran, litt for seg selv.
Vierkrattet vokste såpass tett, at stien var vanskelig å finne til tider.
Plutselig var vi framme ved hengebrua, den Kristin var så betatt av!
Jovisst var den fin og spesiell, solid bygget var den også - som hadde stått imot flommen og alt!
Stolt marsjerte de over, att og fram - Kristin og Fryd.
Elva heter Grunka på nedsiden av hengebrua, og det er elva som har gitt navn til Grunke.
Tølle fikk kjempemasse kos, som vanlig.
Findus la seg rett ut, etter at vi hadde spist niste og Kristin hadde fordelt en "liten mengde" godis 😆
Ovenfor hengebrua, heter elva Hydøla. Stien gikk oppover til Hydalen på den andre sida av elva.
Men vi skulle ikke dit.
Jeg er så glad du fikk blitt med på denne turen, Tassen 💓
Dette området var virkelig spesielt og utrolig vakkert.
Vi kom tilbake til Øynadn
Ranastongji 1900 moh, ruver i bakgrunn, og danner grensa mellom Hemsedal og Vestre Slidre
Storlifjell i bakgrunnen, 1643 moh.
Det ene fjellet høgere enn det andre, men
de låge, gamle stølsbuene imponerer meg mer enn noe annet.
Seterdrifta opphørte visstnok allerede på 1920 -tallet, men bygningene er vedlikeholdt
Jeg tror ikke jeg har sett så frodig rabarbara før, så den har fått godt stell.
Den er vel av det gamle, gode slaget.
Eller... det er neppe utenkelig at noen holder til her, noen som vi ikke ser
Jeg er ikke sikker på hva denne bua har vært brukt til, men det kan opprinnelig ha vært ei årebu.
Bygd av utrolig grovt tømmer, og impregnert av tidens tann.
På baksida lå det utrolig nok en "lundehund-sten"!
Det var ikke lett å rive seg løs herfra, Kristin!
Vi kunne kanskje slått oss ned for godt?
Det gikk faktisk veg inn til Øynadn. Det må være en lang og kronglete veg, som går gjennom Smådalen og ned til Grindaheim ved Vangsmjøsa.
Sanitærforholda er tilfredsstillende.
Og hvis været kunne være slik som på denne dagen bestandig,
ja da kunne vi saktens slått oss ned her.
Hjelp - nå har jeg glemt navnet på den fine blomsten!
Koselig med slike gamle skilt
Så var vi på hjemvei likevel...
Lurer på om det er mange folk her inne om sommeren? Jeg har hvertfall lyst til å ta turen tilbake,
skulle egentlig gjerne opplevd alle årstidene her.
Det går tydeligvis kyr her inne, og det er jo koselig. De kan være litt skumle, men
Det var flere lundehund-steiner også.
Mystisk? Ihvertfall praktisk, hvis kyrne skulle være i nærheten.
Strekningen mellom Nordre Grunke og Øynadn var ikke stort lengre enn 1,5 km, tipper jeg.
Den var tettvokst med brisk og bjørk, men stien var velbrukt og lett å finne.
Vi fant igjen kjeppen også 🙏
Noen av hyttene, såg mest ut som bolighus.
Jeg mener jeg så ett tv-program på NRKengang, om de som bodde her i Grunke - men finner det ikke igjen. Enda så mye jeg har googla og leita. Er det noen som vet?
Det var ett merkelig sted.
Kan forstå at Margit Sandemo fikk inspirasjon til å skrive Sagaen om Isfolket, når ho var her.
(Jeg har ikke lest serien, men det var mye snakk om den på 80-tallet)
Kristin var også merkelig stille, da vi kjørte derfra.
Det hadde sin forklaring i at ho og mannen skulle gå etappe 9 av "Hemsedal rundt PÅ grensen" noen dager etterpå. De skulle gå sammen på endel av etappen, før han skulle fortsette opp på Hydalsrova, opp Ranastongeggji, opp på Nøse og videre til topps på Ranastongji!
Galskap - men tro det eller ei - etappen ble fullført!
(link til de utrolige bildene hennes på Facebook)
Mosvatnet.
Når vi først var i Valdres, blei det til at vi kjørte litt mer omkring.
Det skal jeg gjøre mer av neste sommer!
Klokka var nesten 19 da vi kom tilbake til Helsinglia.
Sola skinte fremdeles på Skogshorn
Norge er ett vakkert land.
Tusen takk for den uforglemmelige dagen, Kristin og Fryd 💓
Her er ett julegavetips fra meg;
HEMSEDAL NATURLIGVIS
En fotoreise med Kristin Devor
"Bli med inn i Kristins verden og opplev Hemsedals naturlige magi.
Her får du både store og små landskap, ett blikk inn i bittesmåenes rike, forunderlige isformasjoner, fugler, dyr og mye mer.
Len deg tilbake og nyt reisen..."
Dette er ett praktverk av ei bok som jeg er stolt av å eie!
Ca 200 sider som gjør at jeg blir enda mer glad i naturen.
Boka kan bestilles via devorfoto.no - eller si ifra til meg så overbringer jeg gjerne bestillinger 😉
Jeg har lest hele Sagaen om Isfolket opptil flere ganger, og selv om den kanskje ikke helt har tålt tidens tann, så er det en herlig blanding av overnaturlighet, kjærlighet, familiebånd, det onde og det gode, og historie. Jeg har også lest de to "fortsettelsesseriene" (Heksemesteren og Sagnet om lysets rike), og de er omtrent like bra, særlig sistnevnte.
SvarSlettDu må jo ta deg en tur inn her til sommeren, du også da! Skal se du vil føle deg hjemme 😊 Bøkene høres jo spennende og tidløse ut -Nøve
Slett