Tunnelvegen

Forrige onsdag gikk jeg på tur med to damer som er lidenskapelig interessert i fotografering

Det var Kristin Devor som hadde kommet over denne perlen av en veg; Tunnelvegen. 

En gammel veg som ble bygd i forbindelse med kraftutbygging til aluminiumsproduksjonen i Årdal.  Arbeidet med vegen ga arbeid til mang en slusk i mange år, og da den sto ferdig i 1934, vart den i tillegg raskt en turistattraksjon. 

Les mer om den her 

Vegen er en unik kombinasjon av kulturhistorie og naturopplevelser.

 Utrolig å se og tenke på alt arbeidet som er gjort med handmakt, 

og dette var bare begynnelsen på vår ferd….

Vi begynte å gå fra bommen i Sletterust, og jo lengre vi kom, jo villere og brattere ble det.

Vi hadde ikke gått så langt, før vi tok den første matpausa. 

Foto Kristin Devor

Vi hadde tross alt begynt på reisa mot Årdal tidlig på morgenkvisten. Elin hadde bak seg ett par timers kjøretur fra Begnadalen, og jeg hadde reist fra Bergheim 2,5 time tidligere - men jeg hadde vært så heldig og få sitte på med Kristin fra Ulsåk den siste timen. Herlig å være passasjer!

 Det er ikke så lett å få det til å passe for flere samtidig, og attpåtil skulle det jo klaffe med været. 

Det måtte bli denne onsdagen, eller så måtte vi vente lenge på neste anledning.

Vi hadde altså bare denne dagen å gjøre det på, og det blei fullklaff!

Navnet Tunnelvegen har den fått pga alle tunnelene som ble utgravd i forbindelse med kraftproduksjonen som trengtes til fabrikkene nede i Årdal.. Tunnelene var innslag inn til hovedtunnelen.

Nr 13 var høgt plassert, og det satte umiddelbart fantasien i sving 😅

Spenningen om hva som venta rundt neste sving var alltid tilstede, og selv for oss damer i vår beste alder - som etter hvert fikk vondter både her og der, greide ikke å snu!

Det kan være ganske slitsomt å gå på «flatmark», men vi storkoste oss

Etter fem km omtrent, kom vi til den første tunnelen,

Da ble spenningen enda større, for der inne var det stupende mørkt!

 

Lille frøken Fryd tok på seg rollen som førerhund

Kristin hadde tatt med seg hodelampe, men vi brukte den ikke. 

Det var en ganske spesiell følelse å gå uten å se hvor en satte beina!

Innimellom lyste «nødutgangene» ut til avgrunnen opp…

Frøken Fryd trippet glad og fornøyd foran 

Det var litt godt å komme ut i lyset, og nyte utsikten igjen.

Ikke bare bare å være på tur med én fotograf - tenk deg da med to fotografer 😅 

- men Fryd og Toivo sto stille og venta trofast 

De liker utsikt, disse hundene også - og heldigvis var det «autovern» mot avgrunnen, noen steder.

En skulle tro de var gamle kjente, Somlepavene 💚

Etter hvert dukket de spisse toppene på Hurrungane opp i horisonten 

…mer og mer…

Store Skagastøltind og flere eventyrlige fjell ser uoppnåelig ut, men for ett syn!

Hele tiden var det noe nytt å se, selv om utsikten var nesten den samme!

Lyset forandret seg hele tiden

Tenk deg her i høstfarger..!

Foto; Kristin Devor

Jeg følte meg rett og slett som en unge i godte-butikken!

Noe for enhver smak 😉

Slike små lundehunder eier ikke høydeskrekk.

Innimellom syns nok Fryd at vi somla fælt, men ho trippa bare ubekymra frem og tilbake 

Foto Kristin Devor

Noen ganger ble vi helt stumme av beundring. Naturen var så mektig!

Etter omtrent 9 km var på nippet til å snu, men da tok Kristin ansvar og førte oss ut på en avstikker.

Vi måtte se utsikten ho hadde lovd oss

Langt der nede lå Årdalsvatnet, Øvre Årdal, Tronteigen, Utladalen…omringa av fjell på 14-1500 m

Det var på høg tid med matpause, og vi slo oss rett ned.

For ei liten stund fikk utsikt - oppsikt og nedsikt greie seg uten beundrere

Vi burde gått ‘bare en sving til’ for å se de 42 hårnålsvingene ned til Årdal, men slik som vi somla 

- kom det til å ta altfor lang tid av dagen. Det var vi alle inneforstått med.

Vi innså med lett hjerte at akkurat hele den grønne Sognefjorden fikk vi ha til gode, 

vi hadde tross alt sett snurten av den

Gjengen snur 🥰

Det var like fint på tilbake-vegen…

Informasjons-skilta ble lest grundigere denne gang, og stabbesteinene ble prøvesitti.

Vi tok kanskje ikke like mange bilder, og været var i ferd med å endre seg.

Sakte men sikkert nærma vi oss tunnelene.

Da Elin fikk teste knebeskytteren til Kristin, halte de innpå igjen 😅 

Welcome into the dark

Vi ville ikke bruke lykt nå heller

Småskummelt 😅

Fryd trippa ut på «balkongen»

Det kom stadig noen syklister forbi oss. Vi møtte tilogmed en innfødt bærplukker på sykkel, og han hadde tid til å slå av en prat.  Koselig!

Bare murene sto tilbake etter store og små anleggsbrakker, ganske mange murer faktisk!

Far etter folk.

Jeg tok mange bilder, men disse tok enda flere! 

Devor foto

Her er ett av Kristins blinkskudd, tatt i retning mot Sletterust.

Jeg har ikke sett bildene til Elin enda, for ho fikk det så travelt med å reise til Rondane igjen. Men det kommer nok noen blinkskudd fra henne også etterhvert 

Jeg satte opp mobilen og tok ett gruppebilde da vi kom tilbake til bommen. 

Det hadde akkurat begynt å regne så smått. Vi hadde traska og gått nesten to mil, brukt nesten 4 timer innover og drøyt 2,5 tilbake. Vi var slitne og varme og sååå fornøyde!

Fy flate for en fantastisk tur vi hadde hatt   🇳🇴 Tusen takk for at du tok oss med, Kristin!