Noen som trenger turtips?
Det er ei uke siden Elin og jeg møttes i Vassfaret for å gå oppover Ruggstien.
Det er temmelig bratt oppi Aurdalsseterberga, men det var verken vått eller sleipt til tross for all nedbøren som har vært i høst
Jeg tror dette er den bratteste stien i hele Vassfaret, men det er tross alt en sti
Vi karra oss oppover steg for steg. Elin og Toivo var uforskamma lette på foten og skravla gikk uten stopp.
Elin hadde opplevd mye siden sist vi møttes, ho hadde bla. vært på moskus-safari 😍
Det flater ut når en kommer seg opp på fjellet. Fargene var fine, men sola svikta oss.
Da blir mobil-bildene liksom litt grå uansett.
Det er ca 3;5 km opp til Ruggs minneplate, og da vi kom opp var det på tide med mat og nye krefter 😅
Kanskje det er på tide med en liten oppfriskning når det gjelder Rugg også?
I Drammens Tidende og Buskerud blad den 18. september 1906 sto følgende notis;
Bjørnens offer,
Den lille Gut fra Flå som blev bidt av Bjørnen, er lørdag Aften afgaaet ved Døden ganske stille og rolig. Han var i den siste Tid uten Bevidshet. Til Drammen Sygehus kom han den 18. august.
Det var en av de første dagene i august at den 14-årige gjetergutten Johan Sagadalen ble angrepet av bjørn ved Blåfjellhaugan. Bror hans hørte hva som hendte og la på sprang ned til Hildesetra på Domfet etter hjelp, en drug halvtime unna. Tenke seg hvor redd han må ha vært! Det tok sikkert sin tid å skaffe nok folk til å hente og bære den stakkars Johan ned til setra, og først dagen etter kom jernbanelege Saxlund og undersøkte og forbandt gutten. Dagen deretter ble han frakta på båre ned til bygda, en tur som tok fem-seks timer. Neste dag ble han kjørt med hest og kjerre til Gulsvik hvor dampbåten tok ham med til Krøderen Stasjon. Herfra gikk det med tog til Drammen.
En kan jo til en viss grad forstå frykten og bjørnehatet som oppsto. Jakta på bjørnen ble en stor begivenhet og 28 mann jakta på bamsen i 7 uker. En mann ga seg ikke før bjørnen var skutt ved Storbekkseilen den 13.mai 1908 - 1,5 år etter den fatale dagen. Det ble sagt at det var den største bjørnen som noensinne er skutt i Vassfaret.
Navnet Rugg fikk den store hannbjørnen først elleve år etter sin død, gjennom Mikkjel Fønhus sin roman «Der villmarka suser»
Den 13.mai 1998, 90 år seinere, ble minnesmerket ved fallplassen avduket.
Det spekuleres i om det ikke var ei lita binne som angrep Johan, men en ting er ganske sikkert;
hadde ulykken skjedd i dag, hadde nok Johans liv vært redda - men neppe bamsens…
Gutta boys holdt seg i aktivitet med å sjekke musespor i lyngen og støkke ut ryper fra vierkjerr.
Artig med litt dyreliv, og vi såg masse ryper!
Denne utsikten kan ta pusten fra de fleste
Da vi kom opp på toppen av Hestehøgda tok jeg de obligatoriske toppbildene,
mens Toivo sang av hjertens lyst
Han har flott lapphundstemme, den gutten 💙
Det er mange lundehundsteiner her oppe. De ligger spredt, men jamnt over og de er lett gjenkjennelige 😅
 |
| Foto; Elin Jerdal |
Se så fint det er på Halling-sida, Småtasser! 😉
Etter å ha rusla litt omkring gikk vi en liten sveiv før vi vendte snutene tilbake dit vi kom ifra.
 |
| Foto; Elin Jerdal |
Vi tok oss god tid, studerte fargesprakende lyng og tok en masse bilder
Det var så fargerikt og fint oppe på Hestehøgda
‘Småtassene spiste rypebær, og jeg måtte smake sjøl også. De smakte ikke mye, men de var søtere og saftigere enn krekling. Det kan visstnok være en fordel å blande med blåbær om en vil lage syltetøy. Det kunne jo kanskje vært moro å prøvd, men blåbærsesongen er over for i år.
Elin krabba også rundt på alle fire
Artig med slike store steiner som kviler oppå noen små
LUSEGRAS
Vi funderte fælt på hva dette var, så jeg måtte ta i bruk Artsorakelet, og deretter lese meg opp.
«Det norske navnet lusegras viser til at planten i eldre tider ble brukt som middel mot lus og annet utøy, både hos mennesker og dyr. Ved slik bruk kokte man planten, og vasket med kokevannet på de stedene der lusa hadde slått seg til. Både nyplukket og tørka lusegras kunne benyttes til slikt avkok»
Kanskje ett godt alternativ til dagens luse-behandling?
Småtassene følte seg nesten oversett til tider 😅
 |
| Foto; Elin Jerdal |
| Foto; Elin Jerdal På tilbakeveien er det flott utsikt mot Hedalen - og like til Sperillen i det fjerne |
Østre Storbekken gikk greit å komme over, måtte bare ta ett bilde først 😅
Vi var heldige med været denne dagen, det kom knapt en eneste regndråpe før vi var nede i skogen igjen.
Det er ett par km som krever full konsentrasjon når man går både ned og opp
God grunn til å ta seg en pust i bakken, og se seg omkring i den trolske gammelskogen
Nede ved Aurlandsfjorden er alt som det pleier.
Vi tok en stopp hos Tiur-Johan da vi så at han satt i døra.
Jeg mener å ha lest at den fine hytta hans, kommer fra Haraldsbråten, en av de tolv gårdene som fanns i Vassfaret
Johan bor inni her stort sett hele sommerhalvåret. Han hadde jakta elg i 55 år og skutt 74 elger, men nå satt han på post og venta på at jegere stakk innom.
En trivelig kar som liker å slå av en prat, og han er ikke vond å be om ett bilde heller 🥰
Til slutt kjørte vi inn til Nevlingen, og slo oss ned for å eta siste rest av nista, og ta farvel.
Elin er som en trekkfugl, og har nå reist tilbake til det blide Sørlandet.
Alltid litt vemodig å skilles, men ho kommer tilbake neste vår 💚
 |
| Elin og Nøkken |
Tusen takk for fine turer i sommer, Elin! Me sjåast!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar