Jeg har lenge tenkt å ta med mamma ut på bærtur, og her om dagen fant jeg ut at tiden var inne.
Det er ikke alltid like greit å være dame i sin beste alder, med hårruller i håret og håndveske på ville veier!
Og hadde det ikke vært Ruth på Flåheimen, tror jeg nok ikke jeg hadde fått denne dama inn i bilen.
Men vi kom oss av gårde, og kjørte like inn til Lakrisputtan før vi fant ett egna sted å parkere.
Da hadde vi kjørt altfor langt, kan du skjønne…
Tyttebæra var selvfølgelig ikke moden så langt innpå fjellet!
Bærspannet kunne brukes til hårruller, så det kom da til nytte lell.
Vaflene fikk både to og fire bein å gå på 😋
Og sola skinte og kaffen kunne ikke smakt bedre på den fineste restaurant.
Fisken vaka i Lakrisputten og mamma prata om Halvor Liudalen. Han hadde visst likt seg der, han også. Og han hadde gått på sine ben hele den lange vegen.
Bak oss ligger Blåfjellhaugan. Det var der den stakkars gjetergutten Johan Sagadalen ble slått av bjørn.
Så sjøl om vi ikke hadde gått så langt, så var vi altså på historisk grunn, der vi satt.
Synd å måtte reise tomhendt heimatt, men det hadde nå vært en fin tur, da!
Så kom jeg til å tenke på pappa som bestandig hadde med seg blåbær-ris til småjentun sine,
når han kom heim fra moltetur.
Før vi kom ned til bygda vrengte jeg bilen inn til sida, og plukka med meg noen fargerike ris med både blåbær og tyttebær.
Jeg hadde dessuten plukka med meg noen einerkvister mens vi var oppe ved Lakrisputtan. Sånn at jeg skulle ha ett varig minne etter turen. De ble satt på kok ratt jeg kom heim, og det lukta veldig godt.
Garnet blei etterbeisa med jern, men det vart ikke helt slik som jeg hadde trudd, det heller.
Men jeg skal flette det inn i en genser jeg har tenkt å strikke.
Mamma har nok glemt denne turen for lengst, men ho koste seg like mye som meg der og da.
Det er viktig og riktig å leve i nuet
Det spørs om ikke disse damene må ta seg en tur til om ikke så altfor lenge.
For nå trur jeg sikkert at tyttebæra er modne helt opp til Blåfjell 😉
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar